Embetskjøpmennene i Norge på 1600-tallet

Historikerne har tradisjonelt oppfattet embetsmenn og borgere som to forskjellige grupper, i virkeligheten gled de ofte over i hverandre.

I det gamle samfunnet ble gjerne embetsmenn kjøpmenn og kjøpmenn ble embetsmenn uten at de gav opp sin opprinnelige virksomhet. Nyordet embetskjøpmann fanger inn denne virkeligheten: Han var en embetsmann som drev med handel i stor stil.

Denne offentlig-private virksomheten forekom lenge, men gjorde seg særlig gjeldende og var viktigst for samfunnet på 1600-tallet.

Fogder: skatteinnkreving og eksport

En slik virksomhet sprang ut av lensvesenet og fikk stort omfang i en periode da kronen krevde inn langt mer skatt enn tidligere. Lensherrene var adelsmenn som fikk delegert fra kongen all offentlig myndighet i sine len. De gjorde i liten grad arbeidet selv, men brukte fogder til det. Fogdenes største jobb var å kreve inn skatten.

Skatteyterne var bønder som hadde knapt med penger, enda de solgte mange varer, mest dreide det seg om fisk og trelast, som gikk til eksport i store mengder. Fogdene tok da imot disse varene i stedet for penger, og så solgte de varene for å kunne legge penger i fogdekassene. Ettersom nesten all fisk og trelast gikk til eksport, ble fogdene storeksportører og knyttet handelsforbindelser med utenlandske importører, altså kjøpmenn og skippere fra blant annet Nederland, Tyskland, England og Skottland.

Fogdene hadde mulighet til å sette lave priser på varene som bøndene leverte til dem. Kongen skulle ha en fastsatt skatt av hver bonde, så når dette beløpet var lagt i fogdekassa, beholdt fogden fortjenesten av salget. Det ble i sum svært mye, og mange fogder ble rike menn i løpet av få år, ofte dreide det seg om 10–15 års fogdetid.

Oljemaleri, portertt av mannsperson.
Søren Pedersen Godtzen (1599–1665) kom til Stavanger som fullmektig for lensherre Henrik Bille, ble deretter fogd i Stavanger len og senere borgermester. Samtidig slo han seg opp som kjøpmann og ble en av de rikeste kjøpmennene i Stavangers historie. Portrettmaler er ukjent. Foto: Anders Hildeng Næss

Tollere og sydjyder

Også andre embetsmenn deltok i denne geskjeften: tidligere fogder som fikk andre embeter, og andre embetsmenn som skaffet seg varer gjennom avgiftskrav til vareproduserende bønder. Dessuten kunne embetsmennene låne av de offentlige kassene til start- og driftskapital for eksporthandel. Særlig gjaldt dette tollerne.

Embetskjøpmennene gjorde raskt karriere, ble godt gift, skaffet seg skoger, sagbruk, bergverk og skip, de ble store entreprenører. De merkantile fer­dig­het­ene tok de med seg fra miljøene de kom fra. De fleste var kjøp­manns­søn­ner, mange danske, flest med opphav i byer i Slesvig (Søn­der­jylland).

Svart-kvitt-foto. Portrett av mann med langt krøllete hår.
Portrettmaleri av Caspar Herman Hausmann (1653–1718). Hausmann var embetsmannsønn, født i Holstein og skulle i løpet av sin karriere fungere som både offiser, trelasthandler, skipsreder og godseier. Gjennom sitt ekteskap med Karen Nielsdatter Toller (1662–1742) arvet Hausmann store godseiendommer, blant annet Bispegården i Oslo, flere sagbruk og store formuer. Porterttkunstneren er ukjent. Digitalisering: Riksantikvaren

Politikk og handel

Som lensherrenes tjenere gjorde embetskjøpmennene også det vi kan kalle for politisk karriere. Herrene deres plasserte dem i byrådene, de ble bor­ger­mes­tre og lagmenn. De framstod som talsmenn for borgerskapet og dets handelsinteresser.

Men embetsmennene utgjorde et eget storborgerskap som drev brorparten av utenrikshandelen. De handels- og produksjonsprivilegiene de oppnådde for borgerskapet, var det mest de selv som kunne nyttiggjøre seg.

En seiglivet rikmannsklasse

På 1700-tallet ble det mindre viktig å ha et embete som springbrett for å gjøre handelskarriere. Store handelshus fortsatte i flere generasjoner, og enkelte familier klarte dessuten å rydde seg plass takket være eget han­dels­talent. Men stadig fantes det embetsmenn som drev med mye handel, som oftest fordi de arvet eller giftet seg til det.

Eide embetsmennene gods, sagbruk, jernverk, gruver eller andre pro­duk­sjons­en­het­er, drev de virksomhetene videre med de driftsprivilegiene kongen hadde gitt til å selge varene, selv om eierne ikke hadde borgerskap i en by. I denne virksomheten fantes så store rikdomskilder at de som hadde muligheter, utnyttet disse mulighetene.

Emneord: Sosiale forhold Av Øystein Rian
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. des. 2023 11:13