print logo

Danskekongens kriger 1537–1660

Etter å ha seiret over nordmennene i 1537 førte den danske kongen åtte kriger fram til 1660 ‒ da måtte nordmennene kjempe som hans soldater.

I første omgang var den danske kongen ikke interessert i å væpne nord­mennene, han hadde råd til å føre krig med kostbare leiesoldater, rekruttert i Tyskland. Hans menige undersåtter trengtes bare som støtte­tropper, ledet av militært trente adelsmenn. Adelen stilte opp som ryttere med flott utrustning.

Vellykkete kriger i sør

I 1542–1544 klarte Kristian 3. å svekke Karl 5.s støtte til svogeren, Kristian 2. gjennom en krig begge parter var interessert i å få en rask slutt på. Nordmennene ble berørt på to måter, dels som utskrevne mannskaper på kongens marinefartøyer, dels ved kongens forbud mot trelastsalg til Karl 5.s undersåtter, nederlenderne.

Den neste krigen, i 1560, mot den frie bonderepublikken Ditmarsken, førte Fredrik 2. som hertug av Slesvig-Holstein. Invasjonshæren knuste dit­mar­sker­nes motstand og gjorde slutt på deres frihet.

Status quo mot Sverige

De neste to krigene var mot Sverige: sjuårskrigen 1563‒1570 og Kalmar­krigen 1611‒1613. Kongen håpet å knekke den svenske motstanden og helst bringe Sverige tilbake til Kalmarunionen. Det klarte han ikke.

I sjuårskrigen ble Norge utsatt for to store svenske invasjoner, i Trøndelag i 1564 og på Østlandet i 1567. Nordmennene gjorde ingen motstand, og noen hilste svenskene som befriere. Men svenskene oppførte seg dårlig, og to ganger klarte lensherren på Bergenhus, Erik Rosenkrantz, å tvinge vest­lendingene til å drive svenskene ut av landet.

Under Kalmarkrigen hadde Kristian 4. store planer om at norske bønder skulle rykke inn i Sverige. De fleste nektet å dra til en leir ved Svinesund, og de som kom dit, drakk opp kongens tyske øl og gikk hjem til skuronna da de fikk ordre om å rykke over grensa til Sverige. De så ikke på kongens krig som deres krig, og ville ikke delta i den.

Maleri som viser hvordan norske bønder overrumplet en skotsk hær av leiesoldater: bøndene styrter ned fra åssiden. I bakgrunn tømmerlass som er veltet ned over hæren.
Bøndene var generelt ikke villig innstilt til å gjøre krigstjeneste under Kalmar­krigen. Men da 300–400 skotske leiesoldater i 1612 var på vei gjennom Gudbrandsdalen for å slutte seg til de svenske troppene, mobiliserte bøndene. Ved Kringen sør for Otta overfalt bøndene de skotske troppene, bekjempet dem og massakrerte alle unntatt 18 av de 134 fangene dagen etter. Hendelsen har siden blitt romantisert, slik dette oljemaleriet fra 1897 av Georg Nielsen Strømdal viser. Foto: Wikimedia Commons

Norske byrder

Etter 1613 strammet Kristian 4. opp bøndene. De som hadde nektet krigs­tjeneste, ble ilagt dryge bøter, og noen ledere ble henrettet. Fra 1628 begynte myndighetene å etablere en norsk hær.

Etableringen av en hær skjedde i krigen mot den tyske keiseren, den såkalte keiserkrigen (1625‒1629), som var Kristian 4.s mislykte forsøk på å gripe inn i den tyske trettiårskrigen (1618‒1648). Nordmennene deltok ikke i krigen, men de måtte være med på å betale stadig mer skatt.

Kongelig nederlag

Sverige svingte seg opp som en militær stormakt, og i Torstenssonkrigen 1643‒1645 satte svenskene Kristian 4. på plass og tiltvang seg store land­avståelser, særlig fra Norge (Jemtland og Herjedalen). Kongens statt­holder, Hannibal Sehested, prøvde å bruke den nye norske hæren mot svenskene, det gjorde ham meget upopulær, og han klarte ikke å utrette mye med den.

Kart som viser landområdene som tilhørte den danske og norske tronen inntil 1645: Jämtland og Härjedalen er vist som dansk-norske territorier, likeledes Båhuslen, Halland og Blekinge langs øst- og vestkysten av dagens Sverige.

Periodens to siste kriger kom i rask rekkefølge i 1657‒1658 og 1658‒1660. Fredrik 3. ville ta tilbake tapte provinser, men da han mistet enda flere, prøvde den svenske kongen, Karl 10. Gustav, å sette inn nådestøtet. Det endte med at Norge mistet Båhuslen og Danmark Skåne, Halland og Blekinge.

Kart som viser Danmark-Norge mellom 1658–1660: Trondhjems len og Romsdal er nå svensk, og den svenske delen av den skandinaviske halvøya erobret.

Folkelig innsats

Den norske hæren var nå trent og disiplinert, og nordmennene følte seg truet da Sverige tvang til seg Midt-Norge i 1658. Gjenerobringen av Trønde­lag og forsvaret av Halden røper at folket her kjempet sin egen krig.

Den norske krigsinnsatsen var enorm, med mange tusen soldater, tusenvis av matroser og store skattebetalinger i en tid da nesten hele Danmark var okkupert av svenske tropper. Dessuten kom brorparten av kongens inntekter fra Norge.

Kongens kriger var ikke populære. Folk skjønte at det ikke var deres kriger, med unntak av krigen i 1658‒1660, da mye stod på spill under det vold­somme svenske presset. Folkets omkostninger var store i form av militær­tjeneste, høye skatter og krigsødeleggelser.

Av Øystein Rian
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. okt. 2016 10:57