30. oktober 1536 undertegnet Kristian 3. og det danske riksrådet en håndfestning for Kristian som dansk konge. I paragraf tre, norgesparagrafen, ble det bestemt at Norges rike skulle ligge under Danmarks krone slik som Jylland, Fyn, Sjælland og Skåne og ikke være et kongerike for seg, men en del av Danmarks rike til evig tid.
Norges rike i fyrstenes Europa
Kristian 3. stod bak norgesparagrafen, men han var den første som avvek fra den. Han kunngjorde den ikke og bar tittelen «konge av Danmark og Norge». Norge ble konsekvent omtalt som et rike i åra etter 1536, ikke som en dansk landsdel. I alle år fra 1536 til 1814 ble kongen kalt dansk, men han ble også oppfattet som dansk-norsk, knyttet til Norges status som rike.
Retten til Norges rike gikk i arv til kongens slektninger i andre fyrstehus. De hevdet at de hadde et mulig arvekrav på Norge dersom den norske kronen ble ledig. Derfor brukte de tittelen «arving til Norge». Ettersom etterkommere av oldenborgerne ble fyrster i andre europeiske stater, tok de med seg denne norske tittelen. Det skjedde særlig via huset Holstein-Gottorp, som hadde etterkommere på den svenske og den russiske tronen. Den russiske tsaren bar tittelen «arving til Norge» så lenge tsardømmet eksisterte, til 1917.
Norge hadde slik sett en internasjonalt anerkjent status som kongerike. Den danske kongen måtte rette seg etter dette dersom han ville få sitt herredømme over Norge anerkjent. Hadde han ikke respektert arveretten, og sagt at Norge ikke lenger eksisterte som rike, ville andre arvinger ha svart at retten til Norge da tilfaller oss!
Riket som faktor i det indre styret
Like viktig var det at kongen styrket sin legitimitet overfor nordmennene ved å markere seg som rettmessig konge over det norske riket. Fram til 1661 ble det formelt gjort ved at de norske stendene hyllet en ny konge i en stor seremoni på Akershus slott. Etter overgangen til eneveldet i 1661 ble det markert at kongen hersket over to kongeriker, Danmark og Norge, og denne dobbeltheten avleiret seg i den harmoniserende omtalen av de to som tvillingrigerne, eller oftest bare som rigerne.
Andre uttrykk for at riksstatusen overlevde, var bruken av riksvåpenet, den norske løva med hevet øks. Krongods ble omtalt som den norske kronens gods: De rettighetene kongen gjorde krav på, ble tilskrevet den norske kronen, for eksempel omstridte territorier, som grensestrøk mot Sverige og Russland og havstrekninger som kongen hevdet høyhetsrett over.
Denne rettstilstanden avleiret seg også i rettsvesenet, med en egen norsk lov, Magnus Lagabøtes landslov, avløst av Kong Christian den fjerdes norske lovbog i 1604 og Kong Christian den femtes norske lov i 1687. Riksstatusen kom også til uttrykk i de norske rettsinstansene og i embetet som kongens stattholder i Norge. Allment fantes det en utbredt viten om at Norge var et kongerike, og landet ble oppfattet som en historisk nasjon – sentrert om rikets historie, knyttet til de norske sagakongene.
Riket avfødte staten
Det politisk viktigste utslaget av Norges riksstatus kom i 1814, da Fredrik 6. avstod Norges rike til Sveriges konge. Dette dannet utgangspunktet for kampen om Norge, der landets riksstatus ikke ble bestridt av noen, og det gav nordmennene argument til å kreve rettigheter, med riket som arena for folkesuvereniteten.
Dette bidrog til at den norske staten ble gjenopprettet i 1814, og til at unionen med Sverige 1814–1905 ble en union mellom to stater, én stat for hvert av de to rikene.