"I disse dager er rivningen av det gamle Chat Noir begynt – og dermed faller ikke bare det siste, men også det mest tradisjonsrike av alle hus som engang var på Tivoli-tomten. (...) Nu er tiden inne – og nu synes vi det er noget som rives ut av byens hjerte noget gammel, godt, som forsvinner for aldri mere å komme tilbake."
Gamle Klinken
Christiania Tivoli var et underholdningssted, som åpnet i 1877 på ruinene av skjenkestedet Klingenberg. Gamle Klingenberg hadde ligget omtrent der Oslo Rådhus ligger i dag, og var som en torn i øyet for byens finere borgerskap. Helt fra 1600-tallet hadde det vært en tollstasjon med vertshus og skjenkestue på Klingenberg, og siden kom det til dansehall og lysthage. Stedet var flittig brukt av byens arbeiderklasse, og tjenestejenter sa gjerne at de skulle på "kosteball på Klinken" på midten av 1800-tallet. I tillegg var Klingenberg en møteplass for Vikas prostituerte og tilreisende sjømenn og handelsmenn. Dette likte borgerskapet dårlig. De assosierte stedet med bråk, fyll og kriminalitet, og holdt seg langt unna. Det ble derfor svært godt mottatt at stedet i 1877 skulle omdannes til det mer fasjonable Christiania Tivoli, etter modell fra Tivoli i København.
Offentlig underholdning
Christiania Tivoli ledet an i framveksten av offentlig underholdning i Kristiania. I årenes løp fant det sted mange hendelser på Tivoli som ikke bare formet synet på offentlig underholdning, men som skapte en arena for forskjellige former for sosial omgang. Det sosiale mangfoldet som utviklet seg her var helt ulikt noe annet man hadde sett i byen. Gjennom å studere hva som foregikk på Tivoli, kan vi derfor belyse kulturell og sosial utvikling i det offentlige rom i Norge. Da kan vi svare på spørsmål om hvordan offentlig underholdningskultur oppsto, hva som ble ansett som gode fritidssysler og hvem som tok i bruk det offentlige byrommet.
Mange grupper følte at de hørte til på Tivoli, og la derfor møtene sine dit. Både sosialdemokrater, målfolk, konservative, bønder, avholdsfolk og religiøse foreninger leide salongene på Tivoli til private eller åpne samlinger. I juni 1896 ble Den store sangerfesten avholdt der, og samlet sangere fra studentenes, handelsstandens, håndverkernes og arbeidersamfunnets sangforeninger.
Kristianias mest populære svenske
Den svenske skuespilleren Knut "Tivis" Tivander (1842-89) er mannen som har fått æren for å ha gjort Kristiania relevant som en av Europas kulturelle hovedsteder. Det var han som åpnet Christiania Tivoli i 1877. Skuespillere, artister og dyr ble hentet inn fra hele verden for å holde forestillinger på Tivoli, og ikke sjelden sto det kvinner med skjegg eller negerkomikere på plakaten. Tivander ble spesielt godt husket for oppsetningen av stykket Jorden rundt på 80 dager, hvor han til og med hadde leid inn en ekte elefant til å stå på scenen. Med alt dette brakte Tivander internasjonal populærkultur til Kristiania, og ble svært godt likt. Det ble sagt at han var den mest populære svensken i hele Kristiania, og han skal visstnok ha vært "på hatt" med alle i byen.
Klassemøter og folkefester
Tivoli ble spesielt godt besøkt når det ble arrangert folkekonserter og folkefester. Slike arrangementer var ikke bare ment som offentlig underholdning, men som gode anledninger for kulturtreff mellom de forskjellige sosiale klassene. Tidligere hadde overklassen og arbeiderklassen i Kristiania vanket på forskjellige steder, og unngått enhver form for sosial omgang. Sentrale skikkelser fra begge klasser så på dette skarpe skillet som ugunstig for byens utvikling i kapitalismens tidsalder. Folk måtte lære seg å omgås hverandre, og skillet mellom klassene måtte bli mindre. Det var derimot ikke enighet om hvordan man skulle oppnå dette, eller hvorfor det var ønsket.
Kultivering av de brede masser
Overklassen ønsket at arbeiderklassen skulle kultiveres og heves opp til et høyere kulturelt og sosialt nivå. Dette ønsket var ikke nødvendigvis forankret i likestilling og demokratiske verdier. Overklassen ville ikke se elendighet, fattigdom eller drukkenskap i byens offentlige rom, som de mente tilhørte dem. De ønsket å rydde opp i byen. Løsningen var å la arbeiderne observere overklassens formelle omgangsform. Slik kunne de få oppdragelse i gode manerer og dannelse.
Arbeiderne på sin side ønsket også å framstå som skikkelige folk, men ikke på overklassens premisser. De hadde sine egne meninger om hva som skulle til for å kultivere folk, og ønsket å framheve arbeiderkultur. Arbeiderne tok initiativ til å stifte egne klubber og foreninger, hvor de blant annet drev med lesing, sang og etter hvert teater. I forbindelse med arbeidernes frigjøringskamp, ble akademisk og kulturell opplysning fremhevet både som et middel og et mål.
Troen på at kulturell opplysning kunne virke oppdragende var stor, både innad i arbeiderbevegelsen og blant overklassen. Sentrale skikkelser fra begge leire oppmuntret til blandet sosial omgang og kulturtreff. Kommersielle underholdningssteder som Tivoli utnyttet dette til sin fordel, og begynte å holde folkefester. Kjennetegnet på slike arrangementer var at inngangsbilletten var billig eller gratis. Folk av alle samfunnsklasser ble oppmuntret til å komme, og anerkjente artister og skuespillere sto for underholdningen.
Underholdningen på Tivoli
Tivoli var et populært underholdningssted, og det var mange som ønsket en bit av kaka. Flere bryggerier investerte penger i driften, blant annet Nora, Frydenlund og Christiania Bryggeri. Underholdningssteder var attraktive investeringsobjekter for bryggeriene, ettersom de kunne inngå avtaler om salg av drikkevarer. Pengestrømmen førte til store utvidelser av Tivoli. I årenes løp ble det bygget flere teatre, dansehaller, kafeer, restauranter, salonger og paviljonger, og rundt alle disse bygningene var det anlagt en staselig lysthage. Tivoli var så moderne at det fikk elektrisk belysning i 1890, ett år før det elektriske gatenettet ble skrudd på i Kristiania.
Varietéteater var en spesielt populær form for scenisk underholdning på 1880- og 90-tallet, og passet godt inn i Tivolis profil som en blanding av høy- og folkelig kultur. En typisk varietéforestilling inneholdt mange forskjellige innslag, for eksempel skuespill, sang, dans, tryllekunstnere, akrobater, dyrenummer og framvisning av nye, teknologiske oppfinnelser. Slike teknologiske oppfinnelser kunne blant annet være glødelamper, titteskap eller røntgenbilder. Cinematografen ble vist fram i 1896 på Tivoli, som et teknologisk innslag i en varietéforestilling. Dette var første gang man hadde sett levende bilder på lerret i Norden, og skulle senere utvikle seg til å bli en egen form for underholdning: kino.
Senere i 1896, kom det en hel somalisk landsby til Tivoli. De hadde med seg struts, utstyr og våpen hjemmefra, og ga en liten forestilling med krigsdans og bueskyting hver dag. For Kristianias innbyggere var dette sensasjonelt. De fleste hadde aldri sett et mørkhudet menneske før, og nå fikk de ikke bare se, men også ta på de fremmede menneskene. Underholdningsverdien var altså stor, men det var allikevel enighet om at slike forestillinger, eller utstillinger som det ble kalt, først og fremst hadde høy opplysningsverdi. Ideen stammet fra zoologiske utstillinger, hvor hensikten var å vise fram dyrene i sitt naturlige miljø. Etterhvert begynte man å framstille folkegrupper på samme måte, og kalte det "zoo-antropologiske utstillinger." Folk forsikret hverandre om at slike utstillinger var lærerike og opplysende, men innerst inne syntes de nok også at det var veldig spennende.
Harde år
Tivoli ble hardt rammet av Kristianiakrakket i 1899, og strevde seg gjennom de neste tiårene. Bryggeriene krevde pengene sine tilbake, og AS Tivoli tilbød dem gratis aksjer for å slippe ansvaret. Varietéteater og sirkus ble lagt ned til fordel for kino, som var mye billigere å drive. Det ble i større grad lagt opp til at private selskaper og eksterne aktører kunne leie salongene og lokalene på Tivoli. En av disse var Bokken Lasson. Hun stiftet den litterære kabareten Chat Noir i 1912, i den gamle biljardsalongen i Tivolis portbygning. Senere flyttet Chat Noir inn i Tivoli Theater. Her ble de helt til Tivoli skulle rives i 1937.
Chat Noir var en stor publikumsmagnet på Tivoli, men det var ikke den eneste salongen som var godt besøkt. Danserestauranten Røde Mølle åpnet i 1927 og ble enormt populær, spesielt blant unge voksne. Stedet var inspirert av Moulin Rouge i Paris, og introduserte jazzmusikk for publikummet i hovedstaden, som nå het Oslo. Det er takket være Røde Mølle, Chat Noir og kinoens vekst at Tivoli overlevde sine siste år. Det var nemlig blitt vedtatt allerede i 1916 at Tivoli skulle rives for å gi plass til det nye Rådhuset, og med rivningstrusselen hengende over seg var det ingen som ville investere i Tivoli.
Gylne minner
Tivoli var derfor blitt forfallent og gammeldags innen det skulle rives på 1930-tallet. Mange mente at det var godt å bli kvitt de gamle rønnene. For andre representerte Tivoli gylne minner. De husket Tivoli fra sine ungdoms dager, som da de dro på folkekonsert med Ole Bull, "drakk dus" med fremmede folk, så fyrverkeri for første gang eller fikk sitt aller første elektriske støt for kun 10 øre. Tivoli var en trygg arena for alle sosiale klasser, og var derfor med på å skape en kultur rundt det å dra ut. Kultivering gjennom opplevelser og underholdning samlet folk på tvers av klassene, og bedret folks evne til å leve trangt sammen i en by.