print logo

Fra stand til klasse

I løpet av 1800-tallet gikk Norge fra standssamfunn til klassesamfunn. Endringen var viktig både for arbeidslivet og for de sosiale båndene mellom folk.

Enkelt kan man si at i standssamfunnet gikk sosiale plikt-, lojalitets- og ansvarsbånd mellom over- og underordnet. I klassesamfunnet gikk disse båndene mellom likestilte innenfor hver klasse. Sagt på en annen måte: De viktigste forbindelsene i det nye klassesamfunnet var ikke lenger vertikale, men horisontale. Klassesolidaritet erstattet maktforholdet mellom over- og underordnet som et viktig sosialt lim i samfunnet.

Norge var annerledes enn mange andre land hvor standssamfunnet bestod av rettslig privilegerte klasser, som adelen. Den ble avskaffet i Norge i 1821. Her i landet må stender defineres gjennom sosiale bånd (relasjoner).

Lite forandring

Historikeren Sverre Steen har beskrevet Norge i den første generasjonen etter 1814 som «det gamle samfunn». Økonomien var førindustriell og endret seg lite, men først og fremst var samfunnets sosiale oppbygning eller struktur nokså fast. Fagfellen Knut Kjeldstadli har karakterisert denne samfunnsordenen med stikkordene «stillstand», «avstand» og «husstand».

«Stillstand» sikter til at samfunnet forandret seg nokså lite. Det omfattet en elite av embetsmenn og velstående næringsdrivende borgere som i hovedsak rekrutterte seg selv. Samfunnet kan ses som oppdelt i parallelle søyler eller stender: embetsstanden, handelsstanden, håndverkerstanden og bondestanden. Sosiale bånd eksisterte mellom topp og bunn i hver stand, men i mindre grad mellom de ulike stendene.

Sosial stige

«Avstand» hos Kjeldstadli vil si at forskjellen i levekår fra topp til bunn innad i hver stand var stor. Man kunne imidlertid stige innen standen, fra kopist til embetsmann, fra lærling til svenn til mester og (sjeldnere) fra diskenspringer til handelsborger og fra husmann til gårdbruker. Arbeidere forble nesten alltid arbeidere.

Med «husstand» mener Kjeldstadli at husstanden, den utvidede familien, tjente som modell for hele standssamfunnet. Personene på toppen av hver stand hadde ubestridelig autoritet, på samme måte som faren hadde i familien. De kunne kreve lojalitet, men hadde også nærmest faderlige forpliktelser overfor sine underordnede, for eksempel å skaffe levebrød ved sykdom eller i dårlige tider. Dette kalles paternalisme, etter det latinske ordet pater, som betyr «far».

Menn var overordnet kvinner, også i lovverket, og kvinnene hadde færre rettigheter.

Klassesamfunnet

I klassesamfunnet ble de vertikale lojalitetsbåndene svekket og erstattet av mer kontraktlignende forbindelser. Dette var spesielt synlig i håndverket og på brukene (som jernverk, sagbruk og lignende), som etter hvert ble erstattet av industri. Håndverksmesterne ble enten selvstendige småhåndverkere eller kapitalistiske arbeidsgivere, de tidligere svennene og læreguttene ble arbeidere.

Maleri, dramatiske, tunge farger. Motivet er streikende arbeidere med lua i hånda ved et skrivebord der to funksjonærer sitter
«Streik» av Theodor Kittelsen, 1879. Komposisjonen etablerer sterke kontraster mellom arbeiderne og kapitalistene, og de politiske undertonene i valget av motiv og situasjon er tydelige. Foto: O. Væring Eftf. AS

I de kapitalistiske industribedriftene ble forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere mer anonymisert, særlig i store bedrifter. Idealet om faderlige forpliktelser ble svakere. Resultatet var økt samhørighet mellom arbeiderne (solidaritet) og utviklingen av en klassebevissthet, som ledet til organisering i en arbeiderbevegelse. Arbeidsgiversiden organiserte seg tilsvarende.

Klassesamfunnet hadde også en tydelig politisk side. Fram til 1884 hadde bare embetsmenn, næringsborgere og eiendomsbesittere stemmerett, et viktig maktmiddel. Med tilkjempet utvidelse av stemmeretten i 1884, stemmerett for alle menn i 1898 og kvinnelig stemmerett i 1901–1913 fikk underordnede og eiendomsløse sin egen politiske stemme.

En hovedårsak til overgangen fra stands- til klassesamfunn var utviklingen av kapitalismen, særlig industrikapitalismen, som var modellen for kontraktforholdet mellom arbeidsgivere og arbeidere.

Middelklassen vokser fram

Mellom eliten på den ene siden og arbeiderne på den andre vokste det i annen halvdel av 1800-tallet fram en middelklasse. Den besto av funksjonærer i offentlig sektor (gjerne kalt bestillingsmenn) og i det private (ofte kalt betjenter). De var lønnsmottakere og organiserte seg etter hvert som dette, men hadde ofte noe utdanning – for eksempel som lærere, jernbanefunksjonærer, kontorfolk eller ingeniører.

Dette ga dem en egen sosial identitet; det var ofte folk fra middelklassen som stod bak det framvoksende foreningslivet.

Med oppkomsten av en middelklasse ble avstanden mellom trinnene i samfunnsstigen kortere, og muligheten til å stige sosialt økte. Liberaliseringen gjorde det lettere å etablere seg i næringslivet, og utbyggingen av utdanningsvesenet ga mange et springbrett.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00