print logo

På flyttefot til og innen Norge

Den norske utvandringen til Amerika er velkjent. Mindre kjent er den store innvandringen til Norge på 1800-tallet og de store flyttingene innenlands.

Fra 1830-årene til 1920-årene utvandret om lag 800 000 nordmenn, ikke minst til Amerika. Det har vært mindre omtalt at mellom 100 000 og 200 000 mennesker innvandret til Norge i annen halvdel av 1800-tallet.

De kom særlig fra Sverige, men også fra andre steder i Europa. Dessuten flyttet flere innenfor landets grenser.

Vanligere vandringer

I annen halvdel av 1800-tallet ble vandringer et stadig viktigere trekk i norgeshistorien. Det gjaldt både utvandringen fra Norge, innvandringen til landet og innenlands flytting mellom landsdeler, fylker og kommuner.

Den økonomiske utviklingen styrte langt på vei flyttingen; det ble færre muligheter på bygdene og langt flere i byene, utenlands og andre steder i landet.

Andre årsaker fantes også: Staten førte en liberaliseringspolitikk som gjorde flytting lettere. Tjenestetvangen, plikten for eiendomsløse til å ta arbeid, opphørte i 1854, selv om tradisjonen med å ta ny tjeneste hver vår og høst vedvarte. Passtvangen ble avviklet i 1860, så man ikke lenger trengte pass for å reise innenlands eller til utlandet. Dette lettet både inn- og utvandring. Først under første verdenskrig ble passtvangen gjeninnført.

Kart over Norge. Viser prosentvis andel av befolkningen i Norge født i sverige i 1900

Mange fra Sverige

Det store flertallet av innvandrerne var svensker, over 100 000 flyttet til Norge i annen halvdel av 1800-tallet. Tre firedeler av de 65 000 uten­landsk­fødte i landet i folketellingen i 1900 kom fra Sverige. Andre større innvandrergrupper var dansker, finner, tyskere, briter og jøder fra Russland – men ingen av disse utgjorde mer enn 4000 personer i 1900. Langt flere land var representert med mindre grupper.

De fleste bosatte seg i byene. Bare svensker og finner slo seg i noen utstrekning ned på bygdene – svenskene rundt Oslofjorden og langs grensen, finnene i nord.

Ulike yrkesveier

Svensker flest gikk til håndverk og arbeideryrker, havnet i industrien og ble tjenestefolk. Det gjaldt også finnene, men de ble også nybyggere og bergverksarbeidere.

Tyskere og dansker fant veien til handel, håndverk og – særlig tyskerne – industri. Britene var gjerne spesialiserte industriarbeidere, jødene handelsfolk og industriarbeidere, sveitserne husdyrspesialister og konditorer, italienere tunnelarbeidere og stukkatører. Flere polakker ble fotografer.

Integrering og assimilering

Innvandrere flest ble lett integrert, ja, assimilert i det norske samfunnet. Svenskene fordi de i språk og kultur lå så nær det norske, andre fordi det var en nødvendighet å lære språket.

Jødene beholdt sin tro og skikker knyttet til den, men var ellers godt integrert. Finnene, som i Norge ble kalt kvener, brukte ofte lang tid på å tilegne seg norsk språk, men ble nokså godt integrert over tid.

Noen beholdt sin katolske tro gjennom opprettelsen av egne menigheter. Flere innvandrergrupper organiserte seg som slike, men uten brodd mot det norske. Enkelte steder dominerte de enkelte distrikter og bydeler, som «svenskebyen» i Halden og «kvenby» i Vadsø.

Fotografi av bygd i karrig landskap langs steinstrand
Kvenbyen i Vadsø, fotografert antakelig mellom 1890 og 1910. Finske immigranter ble i Norge omtalt som kvener. Foto: Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum

Innenlands flytting

På 1800-tallet og fram til 1914 fant det sted to store flyttebevegelser innenlands. Den ene strømmen gikk fra bygdene og til byer og tettsteder. Ofte var det spørsmål om en lokal konsentrasjon, flytting til et nærliggende sentrum, som fra Hedmarken til Hamar, «bygdenes by».

De store byene, og særlig hovedstaden, trakk til seg innflyttere fra et stort område, dels hele landet. Vi kan her tale om regional og nasjonal konsentrasjon. Til de nye industristedene, som Rjukan eller Odda, kom også folk ofte langveis fra.

Den andre flyttetypen foregikk regionalt mellom bygdene. Fordi Nord-Norge hadde ledig jord og mye fisk å by på, flyttet et betydelig antall nordover fra mer og mindre overbefolkede strøk i Sør-Norge (Voss, Gudbrandsdalen, Østerdalen, Trøndelag).

Strøkene rundt Oslofjorden, og sørlandskysten i skipsfartens glanstid 1850–1880, hadde også et stort innflyttingsoverskudd, men mest byene.

Vandrende, men stedsbevisst

Enkelte vandringer var sesongbetont, som hos anleggsarbeiderne (de svenske rallare) og blant fiskerne. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet eksisterte det årlige barnevandringer om sommeren fra fattige indre bygder i Vest-Agder til rikere bygder langs Aust-Agder-kysten, der det var penger å tjene.

Nordmennene var i 1914, mer enn før, blitt et folk på flyttefot, men bøndene dyrket som før stedsbevisstheten sin.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 14. aug. 2017 12:06