print logo

Middelalderens økonomi: bytte og kjøpe

Middelaldersamfunnet var tuftet på selvforsyning. Det var imidlertid nødvendig å produsere mer enn det man selv trengte.

Hovedgrunnen til bøndene sin overproduksjon i middelalderen var at måtte betale stadig større deler av avlingen sin til jordeiere som landskyld. Ut over i høymiddelalderen økte også avgiftene de måtte betale til kirke og kongemakt.

Jord og ekteskap

Jord var ikke en vare som kunne selges fritt. Middelalderens lover hadde detaljerte bestemmelser for hvor mye jord som kunne selges, hvilke rettig­heter slektninger hadde til å innløse jord, og hvor lang tid det tok (fire til seks generasjoner) før jord var blitt fullt innløst.

Et ekteskap var først og fremst en økonomisk motivert allianse for å videre­føre jord. Arvereglene gav sønner lik arverett, og døtrene halv arv – for­trinns­vis i løsøre og nyervervet jord. Ved en ekteskapsinngåelse førte begge parter rikdom, ofte jord, inn i boet.

Løsningen på utfordringen med lik arverett til jord var som regel at en sønn overtok gården etter foreldrene, mens de øvrige søsknene fikk ideelle parter i gården. Dette kalles det norske skyldeiesystemet.

Leilendingenes rett til jord

I landsloven fra 1274 er leilendingers plikter og rettigheter til jord de leier, nøye regulert. Mange – kanskje de fleste – leilendinger bodde på samme sted og dyrket samme jordstykke gjennom hele livet.

Lovene åpnet likevel for kontrakter for ett eller tre år. I løpet av høy­middel­alderen ble jord i økende grad en handelsvare.

Utmarksressursene

For å skaffe seg et lite, men nødvendig overskudd til å betale skatter og avgifter tok folk utmarksressursene i bruk. Seterdrift gav et verdifullt tilskudd ved at dyrene beitet langt oppe i dalsidene eller høyt til fjells.

Spor etter jernvinner (jernovner) er funnet overalt i Norge, noen steder på fjellet, der de kanskje ble brukt under setringen, andre steder rett opp i fjellsiden fra gården. Jernutvinningen skjedde de fleste steder for å skaffe nødvendig jern til eget bruk og for å kunne selge eller bytte videre.

Lenger opp på fjellet var fangst en viktig inntektskilde. Stor- og småvilt var ettertraktede byttevarer, likeså produkter laget av skinn og bein. Når et bytte ble felt, ble hele dyret tatt i bruk. Fiske var viktig i innlandet og langs kysten.

Regional handel

Over hele Norge utviklet det seg handelsnettverk der det ble handlet og utvekslet varer. Gjennom en bygd som Lom kunne trafikken gå ganske tett sommerstid. Fra Vestlandet – Bergen, Sogn og Nordfjord – fikk de tak i sild og salt. Kornhøsten var usikker såpass høyt til fjells, og derfor drog de ofte til de kornrike bygdene på Toten og Hedmark etter korn. I bytte kunne de gi jern, storvilt og produkter fra februket de selv kunne drive på de vidstrakte beitene i fjellet.

Folk utnyttet de mulighetene naturen gav der de bodde, og byttet til seg det de ikke kunne skaffe seg på den måten.

Emneord: leiglending, eiendom, ekteskap, gård, utmark, metall, handel, jakt, fiske Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 4. feb. 2016 13:00