print logo

Kirkeorganisasjonen etableres i Norge

I 1024 ble Norge formelt kristnet da bøndene vedtok den nye troen på tinget. Dette dannet opptakt til en storstilt kirkebygging rundt om i landet.

Kongene bygde kirker på sentrale gårder som de eide eller hadde konfiskert fra motstandere. Men de aller fleste kirkene ble reist av stormenn på deres egne gårder.

Kirkeordningen fram til midten av 1100-tallet kalles «egenkirkesystemet», fordi kirkeeierne satt med kontrollen over kirken. Innføringen av kristen­dommen i Norge var inspirert av og bygde på engelsk mønster.

Kirkens frigjøring

I 1152 sendte paven en av sine kardinaler til Norge for å opprette et erkebispesete i Nidaros. Tidligere hadde biskopene vært del av kongens hird. Nå fikk de egne, faste bispeseter i Nidaros, Bergen, Oslo, Stavanger og Hamar. I tillegg ble seks bispeseter på Vesterhavsøyene lagt under erke­bis­kopen i Nidaros.

Bildet viser kapell i Nidarosdomen. Høye gotiske buer bærer taket, mens romanske buer er hogget i relieff i veggen. I bakre vegg et slankt glassmaleri
Johanneskapellet er en av de eldste delene av Nidarosdomen. Det skal ifølge en innskrift ha blitt innviet i 1161. Foto: Dino Makridis/Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider

Samtidig fikk kirken gjennomslag for mange av sine krav om løsrivelse fra det verdslige samfunnet. Biskoper skulle nå utnevnes av paven, ikke av kongen. Gjennom utdanning, forbud mot å bære våpen og en generell statusheving ble geistligheten klarere definert som en egen gruppe.

Inntekter

Tienden – en avgift på en tiendedel av all kornavling – sikret kirken et stabilt inntektsgrunnlag. Kongene hadde i hundreåret fram mot 1152 gitt kirken mye gods. Nå oppnådde kirken mer reell kontroll over disse eiendommene.

Ut over i høymiddelalderen gav mange bønder jord til kirken som sjelegaver. Rundt 1350 eide kirken om lag 40 prosent av all jord i Norge.

Konflikt med kongene

I Europa førte kirkens frigjøring til store konflikter med den verdslige makten, særlig mellom paven og de tysk-romerske keiserne.

I Norge oppstod liknende konflikter. Kong Sverre ble lyst i bann av pave Innocens 3., og biskopene forlot landet. På dødsleiet oppfordret Sverre sin sønn til å søke forlik med kirken. Dette innvarslet et mer harmonisk forhold mellom kongemakt og kirke i Norge, selv om rivningene vedvarte på 1200-tallet.

Fotografi av håndskriftside, med illustrasjon av Kristus i himmelen som deler ut to sverd til konge og biskop
I håndskriftet Codex Hardenbergianus, som blant annet inneholder Magnus Lagabøtes landslov, deler Kristus ut sine sverd til konge og biskop. Foto: Det Kongelige Bibliotek i København

Klostrene

1100-tallet var en aktiv tid for etablering av klostre i Norge. Først kom de tradisjonelle benediktinermunkene, som samarbeidet tett med konge­makten. Midt i århundret slo cistercienserne seg ned utenfor byene med mål om å gjeninnføre det apostoliske fattigdomsidealet. På 1200-tallet etablerte tiggermunkene seg i byene.

Et trettitall klostre ble grunnlagt i Norge. Klostrene var brohoder mot europeisk kultur. Skriftlærde munker skrev kongesagaer, kopierte uten­landsk litteratur og ble flittig brukt av kongene i administrasjonen.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. nov. 2017 14:59