Middelalderen var en brutal tid. Klarte en seg ikke med egne midler, lå en tynt an. Den eldre Gulatingsloven forteller at dersom mor og far i en fattig familie døde, skulle man grave en grav på kirkegården og sette barna i den. Den som levde lengst, skulle tas opp og gå på legd i bygda. De andre kastet man jord over.
En brutal tid
Selv store og mektige hadde ikke samfunnet mye til overs for når de havnet i sin alderdoms høst. Egil Skallagrimsson, Islands store skald, tilbrakte sine eldre år på gården til datteren Tordis. Respekten for den døvblinde var ikke all verden: Da han en dag snublet og falt inne i stua, lo jentene av ham. Egil kvad:
Hodet dingler på halsen,
hasestøl jeg stabber;
bløtt er lystens lem,
borte all min hørsel.
Ikke engang for konger var tilværelsen trygg. I Ynglingesagaen forteller Snorre Sturlason at det ble gjentatte uår under kong Domalde, en stamfar til Harald Hårfagre. Folket blotet naut og deretter mennesker, uten at det bedret seg. Da kom turen til kongen: «De ble enige om at uåret kom fra Domalde, kongen deres, og at de skulle blote ham for gode årringer og drepe ham og farge stallene røde med blodet hans».
Venners venn
Middelalderen hadde også mer menneskelige sider. Alle mennesker var født inn i en slekt. Sagaer og lover viser at sterke forpliktelser hvilte på slekten. Dersom en person ble drept, skulle drapsmannens slektninger helt ut i fjerde ledd betale bøter til den dreptes slektninger. I praksis skjedde ikke dette alltid. En mektig person kunne regne med betydelig støtte, et fattiglem mindre. Harde lover prøvde å få slektninger til å ta vare på de fattige.
Enda viktigere var vennene. Mektige personer ville ikke falle fra maktens tinder om de hadde «mektige venner». Vennskap var en høyst forretningsmessig forbindelse. Lojalitet var forventet, uansett hva man måtte mene om vennens framferd. Som Håvamål uttrykker det: «Vennen sin skal ein vere venn for, både han og vennen hans. Det sømmer seg ikkje for fagna folk å vere venn med uvenns venn».
Gilder – forsikringsselskap
Middelalderen hadde også mer organiserte former for velferd. Gilder var sammenslutninger som skulle sørge for medlemmenes ve og vel i tilfelle ulykker. Medlemmene betalte en kontingent for å finansiere dette. Vi kjenner gilder særlig fra byene, men det er kun bevart tre middelalderske norske gildeskråer (lover), og de er fra landsbygda.
Sannsynligvis fantes det likevel gilder i de fleste lokalsamfunn i middelalderen. De var lukkede og slik sett ikke «demokratiske». Men de var åpne for både menn og kvinner, og de skilte ikke mellom fattige og rike medlemmer. Ble et menneske utsatt for brann, ran eller plager i alderdommen, var gildebrødrene forpliktet til å stille opp.
Fra Island kjenner vi en spesiell type gilde: reppen. Reppen hadde et styre på fem personer, som skulle fordele «fattigluten» av tienden blant bygdas trengende.
Om noen ikke kunne klare seg selv og ikke hadde slektninger, sørget reppstyrerne for at den trengende fikk til livets opphold ‒ enten ved å få pleie på gården sin («þurfamađr») eller ved å gå på legd i bygda («göngumađr»). Historikeren Fredrik Pedersen har ment vi her finner røttene til dagens velferdsstat.
Kirken: frelse og helse
Etter innføringen av kristendommen ble kirken en sentral velferdsaktør. Prekensamlingen Gammelnorsk homiliebok forklarer almisser slik: «Når en gir av sitt jordiske gods til en som trenger det, blir gaven en evig rikdom for den som gir. På den måten får vi del i Guds nåde og forløsning for våre synder.» Den beste måten å sikre evig velferd på var ved å sørge for timelig velferd for de fattige. Tusenvis av små jordparter ble derfor gitt til kirken i middelalderen.
Et annet uttrykk for kirkelig velferd finner vi i de mange hospitalene i middelalderen. I Bergen fantes det tre: ett med plass til tjue gamle kvinner (Katarinahospitalet), ett tilsvarende for menn (Allehelgenshospitalet) og ett for spedalske (St. Jørgenhospitalet).
I senmiddelalderen ble det vanligere blant overklassen å kjøpe seg provent: opphold i et kloster mot betaling.
Middelalderens helsevesen var dessuten helgenene. De fleste av Olav den helliges mirakler handlet om folk som ble friske ved å be til ham. Folk fikk tilbake synet, førligheten, potensen – det var ikke den ting en helgen ikke kunne klare. Og presset på dem var formidabelt. Klarte de ikke å helbrede folk, var det liten grunn til å be til dem.