Forbrytelse og straff

Norge er et av de landene i Europa som var tidligst ute med en lands­dek­k­ende lov. I 1274 ble Magnus Lagabøtes landslov vedtatt. Den skulle forbli gjeldende i over 400 år. Loven bygde på at samfunnet utgjorde et retts­fellesskap, slik Frostatingsloven uttrykker det: «Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes».

Forbindelsen mellom lov og samfunn går her fram av selve termen «lög», som kunne bety både lov og samfunn. Brøt man loven, brøt man også selve samfunnspakten.

Kongens lov

Landsloven bygde på kongens medvirkning til lovfellesskapet. Brøt en loven, ble kongen automatisk koblet inn. Ved botamål kunne forseelsen løses med bøter til den fornærmede og til kongen. Kongen utstedte gridsbrev for å gi foreløpig fred. Dersom partene kom til enighet, måtte lovbryteren betale kongen fredkjøp for å ha forbrutt kongens fred, og tegngilde dersom han hadde drept hans undersått.

Var det snakk om ubotamål var bøter utelukket. Da kunne gjerningsmannen drepes straffritt. Kongen måtte stille med bøddel, med mindre han valgte å benåde ham eller henne. Kongedømmet var altså tidlig tett involvert i rettspleien, som bøteinstans og i kraft av lagmannen, som var utnevnt av kongen.

Kongen som rettens vokter

Mens tanken om samfunnet som lovfellesskap går langt tilbake i tid, er forestillingen om kongen som rettens vokter av nyere dato. Riktignok kan sakrale konger i førkristen tid ha hatt overordnet ansvar for lov og rett, men dette er omstridt og nokså vage forestillinger. Annerledes er det med forestillingene som landsloven speiler, som vi kan datere til 1163/1164, da Magnus Erlingsson ble kronet som den første kongen i Norden.

Magnus sverget i sin kroningsed å sørge for rettferd i riket sitt og særlig å beskytte enker, fattige og avmektige.

Kroningseden røper sterk innflytelse fra «rex iustus»-idealet – ideen om at kongen representerte Gud på jorda og hadde ansvar for å sørge for rettferdige forhold innad i riket sitt.

Kongen som Guds speilbilde

I Magnus Erlingssons styringstid er det lett å se sporene etter den nye ideologien, ikke bare i alliansen hans med kirken, men også i den lande­freds­lov­givningen som han satte i gang. I et pavelig dekretal stilet til ham fra pave Aleksander 3., presiserte paven at drap måtte fordømmes, «så nær som når einkvan gjer det etter påbod frå lovleg fyrste og på lovleg vis, nemleg for å halde oppe rettferda». Omtolket til norske forhold gav dette kongen rett til å «refse til landerensning og fred» ‒ oppheve vanlige normer i den gode saks tjeneste.

I Kongespeilet ble tanken om kongen som Guds speilbilde på jorda videre­utviklet, for så å kulminere i landsloven. Historikeren Andreas Holmsen oppsummerer denne utviklingen slik: «knapt i noe europeisk land ble det kristne ideal om ‘den rettferdige konge’ realisert så langt på vei som i Norge».

Sørget kongen for rettferd?

Steinar Imsen kaller Norge i senmiddelalderen for en rettsstat, og Knut Helle mener at Norge i løpet av høymiddelalderen la konturene for det som skulle bli dagens samfunn – om enn mye også var forskjellig. Spørs­målet er om bildet av en kontinuerlig utvikling fra middelalderens rettsstat fram til vår egen er treffende? Kåre Lunden er en av dem som har stilt seg kritisk: Der Knut Helle fastslo at kongemakten vant fram fordi den «sørget for rettferd», stilte Lunden spørsmålet: rettferd for hvem?

For Lunden var det overklassen som satte premissene i høymiddelalderen. Kongen var ikke bondens venn, annet enn som ideologisk kamuflering av maktforholdene i samfunnet. Som jordeier var kongens interesse sammen­fallende med andre jordeieres. Konflikter mellom konge og kirke var «overflatekrusninger», de besittende klasser stod sammen mot bønder og leilendinger.

Lokale interesser

Det er lett å være enig i at rettslige forestillinger om at kongemakten tjente bøndenes interesser, må behandles kritisk. Men Lunden stilte ikke spørsmål ved om overklassen virkelig var en klasse. Dette til tross for at jordeierne ikke så det slik selv og til stadighet var i konflikt, og til tross for at jordeiere var lokale ledere med tette og gjensidige bånd til klientene sine. Nærmer ikke begrepet «klasse» seg da en selvmotsigelse?

Det vi kan slå fast, er at det tok lang tid før kongemakten fikk gjennomslag for sin rettshåndhevelse. En viktig grunn er at rettshåndhevelse handler om grunnleggende sikkerhet. Folk var vant til å klare seg selv. Å overlate dette til noen andre var ikke noe de var villige til uten videre.