Folk var lovpålagt å tilhøre en gård i middelalderen. De fleste menneskene i Norge bodde på enkeltgårder – ikke i landsbyer eller på gods, slik det var vanlig mange steder i Europa. Gårder kunne være store og romme flere familier og deres husfolk, eller de kunne være karrige bruk drevet av en «einvirke», en enslig person.
Gården – typisk norsk?
Norge er et karrig land. Det forklarer delvis hvorfor folk bodde på enkeltgårder og ikke i landsbyer. Også i andre perifere strøk i Europa som var dårlig egnet for jordbruk, var enkeltgårder det vanlige.
Bare i noen få områder i Norge var det mye sammenhengende fruktbar jord: i de sentrale østlandsbygdene, i Inn-Trøndelag og på Lista. Men også i disse områdene, der man kunne tro at forholdene ville vært likere de i Europa, var enkeltgården dominerende.
Klyngetun
Boforholdene i Norge var likevel mer sammensatte og varierte. På Vestlandet oppstod det allerede i vikingtiden knapphet på jord fordi befolkningen økte. Løsningen var å dele opp gårder i mindre bruk. På gården Kvåle i Sogndal vet vi gjennom et arveskifte fra 1314 at det var 20–30 hus, inkludert en egen kirke, og at det bodde mange familier og tjenestefolk der.
Slike klyngetun på Vestlandet minner langt mer om europeiske landsbyer enn om enkeltgårder. En liknende type klyngebebyggelse finner vi i nordnorske fiskevær.
Treller i vikingtid
I vikingtiden var det lett å få tak i treller (slaver) gjennom vikingtokter. Sannsynligvis var mellom 10 og 20 prosent av befolkningen treller.
Vanlige bønder kunne ha noen treller, men det var særlig stormennene som holdt treller i stort omfang for å drive jorda. I tillegg hadde trellene ofte egne jordlapper. De kunne kjøpe seg fri fra jordherren dersom de arbeidet hardt.
Flere leilendinger
Da vikingferdene avtok etter årtusenskiftet ble det vanskeligere å få tak i treller. Jordeierne begynte nå å leie ut jorda til leilendinger i stedet for å drive den med trellearbeid.
Leilendingene bodde på egne bruk og betalte jordleie – landskyld – til jordeieren. I løpet av høymiddelalderen ble landskylda fastsatt til omtrent en sjettedel av gårdens avling. Landskylda var den viktigste inntektskilden for kongemakt, kirke og stormenn i middelalderen.
Ved utgangen av høymiddelalderen var de fleste bønder i Norge leilendinger.
Knappe ressurser
Folketallet økte gjennom hele middelalderen. Etter som det ble flere munner å mette, forsøkte folk å drive jorda mer effektivt. De dyrket stadig mer korn, som gav bedre ressursutnytting enn husdyrhold. Men korndyrkingen førte til utpining av jorda og et ensidig kosthold.
Det kom ingen nye oppfinnelser i jordbruket i høymiddelalderen. Utbyttet (folltallet) lå gjennomsnittlig på rundt fire, slik det hadde gjort siden utgangen av vikingtiden (moderne jordbruk gir til sammenlikning rundt 20–30 foll i utbytte).
Mange historikere mener at Europa på midten av 1300-tallet stod på randen av ressurskrise. Da ble verdensdelen rammet av pestepidemier, som skulle snu opp ned på forholdene i jordbruket.