Hvorfor ble Norge en stat?

Historikeren Jens Arup Seip mente to spørsmål stod sentralt i middelalderhistorien: hvordan et rike blir til, og hvordan det går til grunne. Dette har vært omdiskuterte spørsmål i norsk historie.

Knut Helle tok sikte på å beskrive og forklare det første temaet i boka Norge blir en stat: 1130–1319 fra 1964. Her viser han hvordan Norge gikk fra å være et desentralisert samfunn til å bli en stat. Helle tegner bildet av en statsutvikling i høymiddelalderen gjennom å følge den rettslige, militære og administrative utbyggingen av statsapparatet. Viktige stikkord her er inn­føringen av landsloven i 1274, økt kontroll over leidangen samt eta­ble­ringen av syslemannsombudet.

Dagens stat har selvfølgelig påtatt seg oppgaver som var middelalder­kongene totalt fremmede. Når man bruker det samme ordet om middel­alderens og dagens sentralmakt, er det imidlertid ikke bare ord­kløveri. Hvilke ord vi bruker, sier noe om hva vi anser som viktig, og på hvilken måte vi mener det er viktig. Tittelen «Norge blir en stat» er et kraftfullt argument for at middelalderens Norge likner på og fører fram til dagens samfunn.

Hva slags stat?

Kåre Lunden var enig med Helle i at det skjedde en betydelig statsutvikling i høymiddelalderen (1050‒1350). Lunden mente derimot at denne staten gavnet aristokratiet, ikke bøndene. Inspirert av marxistisk tankegods hevdet han at rettsapparatet styrket overklassens makt, og at konfliktene mellom kongemakt og kirke var overflatekrusninger som kamuflerte det grunnleggende interessefellesskapet dem imellom.

Diskusjonene mellom Helle og Lunden fra 1970- og 1980-årene hører til blant de klassiske middelalderdebattene.

Uforutsigbarhet og nærvær

Tanken om en omfattende statsutvikling i høymiddelalderen ble imøtegått av Hans Jacob Orning, som mente at norske konger ikke bare hadde mindre makt, men også en helt annen type makt enn den vi kjenner fra i dag. Norske konger måtte til stadighet bevise at de hadde makt, gjennom fysisk å vise seg og gjennom å holde undersåttene på pinebenken.

Kongene hadde hird, syslemenn, leidang og lover som styringsredskaper. Disse institusjonene fungerte imidlertid i praksis så annerledes enn de er framstilt i lovene, at det blir misvisende å anta at de fungerte etter hensikten, og å sammenlikne dem med moderne institusjoner.

En konge som ikke var grei mot vennene sine, kom ikke langt. Han måtte likevel også sørge for at folk ikke ble for trygge på ham – da kunne de finne på å omgå ham, eller rett og slett la være å adlyde ham. Derfor måtte kongen innimellom vise seg i hele sin fryktelige velde. Det gjorde han gjennom storslåtte seremonier der han straffet menn som hadde gått imot ham, så grusomt at alle skjønte dette ikke var greit å gjøre. Kongen var, for å si det med Sverre Sigurdssons valgspråk: «mild som et lam, vill som en løve».

Historikernes briller forklarer statsutviklingen

Fortiden blir også skapt gjennom de brillene vi ser den med. Dette viser seg i hvordan historikere forklarer statsutvikling: Knut Helle ser statsutvikling som en temmelig uunngåelig prosess, foranlediget av at staten sørget for de mest rettferdige forholdene for flest mulig. I løpet av de norske «borger­krigene» (ca. 1130‒1240) gjorde krigsforholdene at fredslengselen vokste i de bredere lag. Resultatet var oppkomsten av en sterk kongemakt støttet av kirken.

Etter Ornings mening er Helles bilde av borgerkrigene som en voldelig og kaotisk tid sterkt overdrevet – som mange av kildene Helle bygger på. Samfunnet under borgerkrigene var ikke preget av kaos. Det fungerte tvert imot nokså normalt slik man var vant til, vel å merke ikke sett fra kongens og kirkens perspektiv, men i vanlige folks øyne. At folk var opptatt av ære og lå i feider med hverandre, var slik det pleide å være, og slik for eksempel Snorre beskriver samfunnet i sine kongesagaer. Det unormale var at dette ble fordømt.

Det Helle ser som en realitetsbeskrivelse, ser Orning dermed som propaganda, forårsaket av at kildene for en stor del utgår fra kongemakten og kirken, nettopp de institusjonene som hadde interesse av at samfunnet ble forandret. For Helle er det oppsiktsvekkende at det tok hundre år med ufred før statsutviklingen inntraff. For Orning er det oppsiktsvekkende at staten vant.

Emneord: Politikk og makt Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. nov. 2023 13:39