print logo

Kongens og kirkens folk i høymiddelalderen

I løpet av høymiddelalderen vokste kongedømmet og kirken fram som riksomfattende institusjoner. Overalt i landet fikk folk føle nærværet til representanter for de to organisasjonene.

Kongene hadde fra tidlig av satt menn til å styre og drive kongsgårdene sine. Dette var gårder som de enten eide selv fra gammelt av eller hadde beslaglagt fra motstandere.

Siden kongene reiste fra gård til gård, trengte de menn til å passe på gård­ene når de selv ikke var til stede, og til å skaffe mat og drikke når de selv kom på besøk med følget sitt.

Årmenn og lendmenn

Kongens gårdsbestyrere ble kalt årmenn. De skulle samle inn ytelser fra bøndene og holde gjestebud når kongen kom. Årmennene var ofte menn av lav status.

Annerledes var det å hete kongens lendmann. Dette var lokale stormenn som gikk i allianse med kongen mot å få tildelt kongsjord. De var til gjen­gjeld ofte upålitelige støttespillere for kongemakten. For dem kunne det være ømtålig å skulle underordne seg kongen.

De mektige syslemennene

På midten av 1100-tallet dukker syslemenn opp. Det viser at kongedømmet var blitt styrket, for de hadde høy status og var samtidig lojale overfor kongen.

Rundt 50 syslemenn var plassert rundt om i landet for å representere kon­g­en og hevde hans interesser lokalt. Til gjengjeld fikk de andel av kongs­inn­tekt­ene de drev inn. De hadde lensmenn til å hjelpe seg. I tillegg var de pålagt å ha et krigerfølge til kongens disposisjon.

Kart over Norge som viser grenser for sysler ved slutten av 1200-tallet. Omtrentlig størrelse med dagens fylker, men noe mindre, og flere sysler

Privatkirker

Etter at kristendommen ble formelt vedtatt i 1024, ble det bygd hundrevis av kirker i Norge. Perioden fram til midten av 1100-tallet kalles «egenkirke­sys­temet», fordi kirkebyggeren beholdt kontrollen over kirken. Kongene byg­de de største kirkene, og biskopene var del av hirden deres.

De fleste kirkene ble reist av lokale stormenn på deres egen grunn. De til­satte selv presten og hadde god kontroll over både kirkebygg og prest. Presten var lavt ansett og var ofte rekruttert blant ufrie.

Prestenes økte status

I 1152 fikk kirken gjennomslag for mange av sine krav om løsrivelse fra det verdslige samfunnet. Etter dette økte prestenes og biskopenes anseelse betraktelig. Biskopene fikk på 1100-tallet faste bispeseter og sluttet å følge kongen.

Tegning av prest som preker til forsamling fra nederst på en manuskriptside. Presten står i prekestol
Presten preker til forsamlingen. Bildet er hentet fra innledningen til kristen­doms­bolken i den islandske lovsamlingen Jónsbók, som ble vedtatt i 1281. Foto: Árni Magnússon Institute for Icelandic Studies

Lokalkirkene ble løsrevet fra kirkeeierne. Presten fikk lønn fra tienden – en avgift på en tiendedel av all kornavling. Prestene forble likevel tett integrert i lokalsamfunnet, også med blodsbånd. Sølibatet ble aldri gjennomført i Norge.

På 1200-tallet var Norge inndelt i rundt 1200 sogn, med én til to prester i hvert sogn. Presten var desidert den øvrighetspersonen som mennesker i Norge hadde mest kontakt med i høymiddelalderen.

Emneord: kristendom, kongedømme, eliter, allianser, kirker Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 9. nov. 2017 11:15