print logo

En liten, men effektiv statsbygging

Under eneveldet ble alle sentrale statsinstitusjoner samlet i København. I 1800 stod dermed det geografiske Norge uten sentrale sivile maktorganer.

Bare den norske hæren kunne betraktes som en nasjonal institusjon før 1807, men også den var delt i sønnafjelske og nordafjelske kommandoer.

Norge styrt uten København

Situasjonen ble først endret da kronprins Frederik så seg nødt til å opprette en regjeringskommisjon for Norge i Christiania i 1807. I løpet av de tre årene denne sivile kommisjonen arbeidet, bekreftet den at det var mulig å styre Norge som en stat uten alltid å gå veien om København.

Etter at Frederik var blitt konge, begynte han å frykte at kommisjonen kunne utvikle separatistiske ideer. I 1810 erstattet han den med en visestattholder direkte under seg selv.

Den første norske regjeringen siden 1500-tallet

Den første var general Friedrich av Hessen, men det var den andre, prins Christian Frederik, som virkelig viste at en stattholder i Norge også kunne opptre selvstendig. Han gjennomførte reformer ut fra norske behov allerede før han reiste opprøret mot Kielfreden. Straks prosessen frem mot riksforsamling og grunnlov var i gang, dannet han et regjeringsråd med sju departementsledere.

Dette var den første norske regjeringen siden riksrådet ble oppløst på 1500-tallet. Da Christian Frederik måtte trekke seg tilbake fra styret etter Mossekonvensjonen, overtok regjeringen statsroret frem til unionen med Sverige var vedtatt i november.

En vanskelig start

Unionen medførte omrokeringer. En svensk stattholder skulle heretter lede en norsk regjeringsavdeling i Christiania. Nye statsråder ble tilsatt, deriblant grev Wedel Jarlsberg, mens Jonas Collett og Mathias Leth Sommerhielm fikk fortsette. Statsledelsen hadde dermed en viss kontinuitet gjennom hele året 1814.

Den nye norske staten startet altså ikke på bar bakke. Statens øverste tjenere hadde mye erfaring med offentlig styring, og fra første stund klarte de å skjøtte statens oppgaver ganske effektivt.

Men landets finanser var ødelagt av de lange krigsårene, blokaden og inflasjonen. Blant de første målene ble å opprette en norsk bank, styre pengepolitikken og håndtere statens gjeld. Med finansminister Wedel i spissen klarte myndighetene å få kontroll med finansene ved hjelp av tung beskatning, kraftig innsparing og gunstige låneopptak.

Lite stas og prakt

Krisen i statsøkonomien betydde at det nye Norge ikke kunne koste på seg prangende statsbygninger. Samtidig var ikke hovedstaden Christiania bygd for nasjonale institusjoner: Her fantes verken slott, regjeringsbygninger, stortingssal eller bygg for høyesterett. Kongeboligen Paleet var et langt og lavt tidligere privathus, ikke i nærheten av maktsymbolet Stockholm slott.

Slottet i Christiania, som kong Carl Johan fikk bygd, stod ikke ferdig før etter nærmere 25 år, etter kongens død. Stortinget måtte i nesten 40 år møtes i katedralskolens festsal. Staten prioriterte heller institusjoner som Gaustad sykehus og Botsfengselet, som åpnet lenge før Stortinget fikk sitt eget hus i 1866.

Kolorert stikk som viser havna i Christiania. Beskjedne, men staselige villaer ligger langs med vannet i bakgrunn. 4 skip kan telles
Den britiske maleren og grafikeren John William Edy (1760–1820) besøkte Norge i 1800, et besøk som resulterte i utgivelsen Boydell’s Picturesque Scenery of Norway (1820). Som by utgjorde Christiania et imponerende og «malerisk» syn, men synet kunne bedra: «On the first sight of the vast basin at Christiania, the mind is prepossessed with an idea, that it is capable of containing 500 sail of ships, when in fact, the navigable and mooring part is comparatively of very limited extent». Foto: Galleri Bygdøy allé

En sparsommelig stat

Det offentlige Norge fremstod de første tiårene etter 1814 som svært påholden og forsiktig med statsutgiftene, og Stortinget brukte sin makt over budsjettene. Da statsråd Collett i optimistisk ånd bestilte to moderne dampskip for statens regning i 1825 uten å spørre Stortinget, ble det bråk og riksrettssak.

Ut fra et strategisk økonomisk perspektiv fortsatte nok sparepolitikken for lenge. Forsiktigheten var imidlertid politisk klok: både bønder og kjøpmenn var skeptiske til statlig pengebruk. I en periode med stagnasjon dempet streng økonomisk politikk interessekonflikten mellom staten og dens borgere. På sikt kan det ha skapt større tillit mellom stat og folk i Norge enn i mange andre land.

Av Odd Arvid Storsveen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 10. okt. 2017 16:19