print logo

Nasjonale konflikter i enevoldsstaten

Nasjonale forskjeller skapte grobunn for særnorske krav, men viljen til å bryte med Danmark var liten.

Norsk særpreg forsvant ikke gjennom århundrene med dansk overhøyhet. Alle kjente til ulikhetene mellom Norge og Danmark. Spørsmålet var hvordan norske forhold kunne tilpasses en i bunn og grunn dansk stat. Enevoldsregimets mål var en helhetlig statsbygning.

Kongene og regjeringene prøvde å gjøre de to statsdelene mest mulig like. Men når de ikke tok tilstrekkelig hensyn til de særegne forholdene i Norge, kunne det skape norske reaksjoner.

Misnøye før 1814

Med noen få unntak gikk ikke den norske misnøyen med Danmark før 1814 i retning av oppdeling av staten eller frigjøring fra eneveldet. Nordmenn reiste seg aldri til kamp mot dansk kolonialt overherredømme og mot hele det eneveldige systemet.

Dette kan virke merkelig, og delvis skyldtes det nok frykten for en autoritær dansk stat. Men det finnes likevel så mange norske eksempler på hjertelig tilslutning til staten og ros av statsformen at det ikke går an å bortforklare dem som ren smiger.

Da nordmennene gjorde opprør i 1814, var det heller ikke et opprør mot Danmark, men mot å bli overgitt fra Danmarks konge til Sveriges konge.

Krav om norske institusjoner

Fra norsk hold var det allerede på 1600-tallet reist ønsker om en norsk bank og et norsk universitet. Fra slutten av 1700-tallet ble det startet egne kampanjer for dette, og fromme ønsker ble omgjort til tydelige krav – i den grad dette var mulig under den begrensede friheten som rådet.

Enevoldsregimet prøvde i det lengste å overse eller avvise kravene. Det fryktet en oppsplitting av staten og kanskje separatistiske norske tendenser. Først under krigsperioden etter 1807 ga kongen etter for det norske universitetskravet, sannsynligvis for å blidgjøre nordmennene og forhindre at de orienterte seg i retning av Sverige.

Universitetet i Oslo kan føre sin historie tilbake til 1811, og under Christian Frederiks stattholderstyre i 1813 ble det tatt initiativ til å lage en norsk bank. Kravene ble altså innfridd mens Danmark og Norge fortsatt var én felles stat, en stat som faktisk kunne vise seg fleksibel.

Sverige som angriper

Den viktigste årsaken til at misnøyen med Danmark ikke ble sterkere, var nettopp nabolandet Sverige. Store deler av det norske samfunnet var opplært til å se på Sverige som en brutal undertrykkerstat.

Kart som viser Danmark-Norge til 1645. Herjedalen og Jamtland er norske territorier, likeledes mesteparten av dagens svenske vestkyst.

Under krigene på 1600- og 1700-tallet var Norge flere ganger invadert av svenske tropper, og norske landområder var blitt innlemmet i Sverige. Krigen i 1808 syntes også å bekrefte dette bildet.

Kart som viser Danmark-Norge 1658–1660: Sverige har nå erobret Trondheims len og Romsdal, helt til kysten, og slikt delt Norge i to. Vestkysten av dagens Sverige er igjen svensk

Danmark som beskytter

Mange oppfattet Danmark som en beskytter og hjelper, noe som ble bestyrket av de mange sosiale båndene mellom dansker og nordmenn. Misnøyen med Danmark var slik sett en misnøye innenfor «familien». Ingen familiebånd brytes uten smerte, og en slik smerte var det ennå få som var villige å ta.

Tilsvarende bånd med Sverige var svake og ubetydelige. Mens Danmark og Norge gjerne ble fremstilt som tett sammenknyttet, ble Sverige oppfattet som egenrådig, styrt av aggressiv adel og maktsyke konger.

Svensk-norske intriger

Noen få norske kretser ønsket likevel Norge inn i en union med Sverige. Allerede i 1790 hadde fire kjøpmenn på Østlandet hatt møter med svenskekongens utsending i Värmland. Møtene endte i ingenting, men mellom 1807 og 1814 var det nok en gang hemmelige kontakter mellom nordmenn og svenske agenter.

Ved å utnytte norsk misnøye med dansk krigspolitikk håpet enkelte på å skape en opinion for svensk militær intervensjon. Men dette kunne neppe ha lyktes uten ved direkte statskupp, og planene ble forpurret av Christian Frederiks ankomst til Norge i 1813. Hans popularitet i befolkningen befestet forbindelsen til Danmark, og den hjalp ham siden til å reise den nasjonale kampfanen i 1814.

Det nordmenn krevde mot slutten av dansketiden, var ikke nasjonal frigjøring, men nasjonal likeberettigelse kombinert med materiell velstand. Først når Danmark ikke lenger kunne gi hjelp til dette, ble det åpnet for et politisk brudd.

Av Odd Arvid Storsveen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. okt. 2016 10:54