Nye oppgaver i gammelt samfunn

Norge bygde videre på viktige tradisjoner også etter 1814.

Var poteten viktigere for folk flest enn Grunnloven i 1814? Spørsmålet kan virke komisk – en rotfrukt fra Amerika kan da ikke sammenliknes med avansert politikk? Men kanskje er det sant.

Både materiell og åndelig føde betyr noe for oss mennesker. Men det var faktisk potetdyrkingen som kunne skape umiddelbare lettelser i det daglige strevet for livets opphold etter 1814, ikke Grunnloven.

Potetens og frihetens århundre

For en befolkning som lenge hadde lidd under uår og sviktende korntilførsel, ble poteten et kjærkomment tilskudd, selv om den krevde litt investering i en egnet lagringsplass, som frostfrie kjellere.

Etter 1814 fikk den sitt gjennombrudd i norsk landbruk som næringskilde for både folk og dyr. At poteten også var utmerket råstoff til å lage brennevin av, skulle ikke gjøre den mindre populær. I Norge ble 1800-tallet potetens århundre like mye som frihetens og folkestyrets.

Nye oppgaver for et bondesamfunn

Frihetens mest synlige tegn i 1814 var kanskje demobiliserte soldater som vendte hjem. Men hva kom de hjem til? Et næringsliv ødelagt av krig og blokade og et land som var nærmest konkurs. Den store norske trelasthandelen fra 1700-tallet hadde mistet det britiske markedet i krigsårene. Det ble ikke gjenopprettet etter 1814, og store handelshus gikk under. Dertil kom kostnaden med å bygge opp en ny stat.

Dermed forble Norge lenge et utpreget bondesamfunn med blandingsnæringer, som fiskeri, sjøfart, skogsarbeid og bygdehåndverk. Grunnleggende strukturer på landsbygda ble ikke endret av at en god del bønder nå også kunne få være med og vedta landets lover og budsjetter.

Lokalstyret uendret

Grunnloven ga ingen automatisk endring i regionale og lokale styringsforhold. Prestene utøvde kirketukt og gjennomførte dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd som før. De ledet de lokale skole- og forlikskommisjonene, og de var fortsatt myndighetenes talerør på bygdene, slik de hadde vært det under eneveldet.

På tingene fortsatte sorenskriverne og fogdene å styre som før. Det var vanskelig å oppdage særlig forskjell på administrasjonen av et norsk bygdesamfunn i 1810 og i 1820.

Kolorert tegning av sogneprest som sitter ved velfylt skrivebord.
Prestene hadde viktige roller i lokalsamfunnet også etter 1814. Her er sogneprest Thorkild Aschehoug ved skrivebordet i prestegården i Rakkestad, tegnet av en sønn i 1809. Foto: Riksantikvaren

Foreldet rettsvesen, små sosiale endringer

Heller ikke rettssystemet ble virkelig reformert, selv om Norge i 1815 fikk sin egen Høyesterett. Gamle lover fra enevoldstiden fikk fungere helt til Stortinget vedtok kriminalloven av 1842, og en planlagt sivillov ble det aldri noe av. De som ble domfelt etter antikverte lovbestemmelser, måtte ofte få straffen nedsatt av Høyesterett eller bli benådet av kongen.

Fotografi av permen "Norges lover, 1687–"
Norges lover. Enkelte bestemmelser fra Christian Vs Norske Lov fra 1687 gjelder fremdeles. Foto: Stortinget

Blant det nye var manntallsføringen, samt arrangement av valgforsamlinger hvert tredje år. Men den sosiale posisjonen til embetsstand, byborgerskap og bønder endret seg lite. Gjennomgående endringer i lokalstyret skjedde ikke før innføringen av kommunale formannskaper etter 1837.

Ny maktbalanse

Likevel var maktbalansen en annen etter 1814: Stortingsvalgene ga mulighet for opposisjon, agitasjon og demonstrasjon. Derfor kan det være upresist å kalle det nye Norge for en ren «embetsmannsstat». Rett nok satt embetsmenn på toppen av maktpyramiden, men ikke suverent og ubeskyttet.

Det politiske livet på Stortinget var mangfoldig helt fra første stund. Kritiske stemmer fra flere sosiale lag og regioner blandet seg inn.

Profesjonelle embetsmenn

Embetsstandens rolle var en arv fra eneveldet, men den sterke kontinuiteten mellom enevoldsperioden og den nye staten var til fordel for det norske samfunnet: Embetsstanden var en profesjonell stand, utdannet for sine oppgaver. Landet slapp å bli utsatt for dårlig opplærte eller fanatiske reformatorer som var vel kjent fra den franske revolusjonen og Napoleons erobringer.

Fremfor revolusjon i det sivile samfunn ble løsningen å tilpasse arven fra eneveldet til den nye politiske ordenen. Men embetsstandens stabiliserende funksjon kunne ikke vare evig. Som så mye annet i historien hadde den sin særskilt tilmålte tid.

Emneord: Politikk og makt, Sosiale forhold Av Odd Arvid Storsveen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. des. 2023 14:45