Grunnprinsippet for arbeiderbevegelsen var å organisere seg og selge arbeidskraften sin samlet, for slik å presse lønningene oppover. Misfornøyde lønnstakere kunne velge å holde tilbake arbeidskrafta – altså streike.
Denne organiserte arbeiderbevegelsen skilte seg fra de mer spontane oppløpene som preget ikke minst hovedstaden fra 1870-åra til første verdenskrig. Disse kunne bli utløst av ulike grunner, fra utkasting fra en leilighet til en gardist som fornærmet en tjenestejente; felles var et sosialt agg oppover og sammenstøt med ordensmakta. Opptøyene spredte seg gjerne til flere arbeiderbydeler og varte noen dager før de døde hen.
Et unntak var fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889, Norges første moderne streik:
Den organiserte fagbevegelsen
Fagbevegelsen hadde et annet målbevisst og langsiktig prosjekt. Gjennom sterke organisasjoner skulle en presse fram avtaler om lønn, tariffavtaler. Foreningene samlet dem som var i samme fag – håndverksarbeidere gikk i spissen.
Utviklingen gikk fra lokale til nasjonale sammenslutninger og til internasjonal kontakt. I 1899 ble Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO) stiftet, Norsk Arbeidsgiverforening (nå NHO) kom året etter.
Den første tariffavtalen
I 1907 ble den første landsomfattende tariffavtalen inngått, den såkalte verkstedsoverenskomsten. LO måtte godta arbeidsgivernes styringsrett (rett til «å lede og fordele arbeidet»), men fikk til gjengjeld akseptert retten til å organisere seg og være representert av tillitsvalgte.
I denne fasen gjaldt det å rydde et rom for arbeiderne i det eksisterende samfunnet. Så skulle Arbeiderpartiet en gang i framtida skape et annet, sosialistisk samfunn, skritt for skritt, via flertallsmakt og lovgivning.
Radikalisering
Denne fasen, der organisasjonene ble etablert og arbeidslivet organisert, varte til om lag 1911. Så fulgte en fase med radikalisering og konflikt, som varte til og med den største arbeidskonflikten som har vært i Norge, storlockouten av 1931. Storlockouten varte fra februar til august. 60 000 arbeidere var utestengt fra arbeidsplassene, og 7,5 millioner arbeidsdager gikk tapt.
Radikaliseringens grunnlag var en ny anleggs- og industriarbeiderklasse skapt av anleggsprosjekter som Bergensbanen, som ble ferdig i 1909, og industrikonserner som Norsk Hydro på Notodden og Rjukan. Innad i LO oppstod det en opposisjon, som ikke ville ha bindende tariffavtaler med fredsplikt for organisasjonene så lenge avtalen varte. I stedet ville de satse på direkte aksjoner og egen styrke som selgere av arbeidskraft.
En serie streiker
Også galopperende prisstigning under første verdenskrig og inntrykkene fra den forferdelige krigen og fra den russiske revolusjonen i 1918 bidro til radikaliseringen. Målet for flertallet i arbeiderbevegelsen ble nå revolusjon, de ville skape et nytt samfunn gjennom kamp utenfor parlamentet.
Fram til 1920 var fagbevegelsen på offensiven. Men da de økonomiske krisene tok til, ble arbeidsgivernes fremste mål å få slått ned lønningene. En serie streiker ble svaret – som storstreiken i 1921, den ulovlige jernstreiken i 1923–1924, bygningsarbeiderstreiken i 1928 og en serie konflikter i skogen. Sjøl om lønningene gikk ned i kroner og ører, klarte de organiserte arbeiderne å holde reallønna oppe. Storlockouten i 1931 ble den siste store styrkeprøven.
Hovedavtalen
Partene erkjente at ingen av dem var sterke nok til å vinne en fullstendig seier over den andre. De måtte inngå i et faktisk klassesamarbeid.
En tredje fase kom endelig med Hovedavtalen mellom LO og NAF i 1935. Innholdet var dels som i 1907, men avtalen omfattet nå størstedelen av arbeidslivet. NHO fikk aksept for styringsretten og fredsplikten, mens lønnstakerne fikk anerkjennelse av organisasjonen, forhandlingsrett og tillitsmannsystemet. Det var et kompromiss mellom samfunnsklassene.
En rekke nye grupper ble nå i større grad fagorganisert, som handels- og kontorfunksjonærer, hotell- og restaurantarbeidere og kommunale funksjonærer. Blant disse var også et stigende antall kvinner.
Kriseforliket
I 1935 kom også et annet kompromiss, mellom by og land, det som ble kalt kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet, en avtale som gjorde at DNA kunne danne regjering. Det umiddelbare målet var «å få hjula i gang», gjennom en aktiv økonomisk krisepolitikk; arbeidsløsheten var fortsatt høy. Ennå hadde arbeiderbevegelsen et annet samfunn som målsetning, en gang i framtida. Den endelige omfavnelsen av markedsøkonomien kom etter andre verdenskrig.
Hovedavtalen er blitt kalt «arbeidslivets grunnlov». Den la premissene for norsk arbeidsliv fram til i dag. Nå er det tegn til at deler av arbeidsgiverne kan være interessert i å si opp avtalen for å kunne føre en mer pågående strid for å endre lønn og arbeidsvilkår.