print logo

Hva var det å være norsk?

Oppløsningen av unionen med Sverige i 1905 gjorde Norge til en fullt sjølstendig stat. Men hva innebar det å være en egen nasjon, hva ville det si å være norsk?

I europeisk idéhistorie var det fra 1700- og 1800-tallet blitt utviklet to forestillinger om hva en nasjon var – den politiske og den kulturelle nasjonen. Disse to modellene kom til å leve videre også på 1900-tallet. I tiåra rundt 1900 kom det dessuten fram tanker om at nasjonen var en biologisk størrelse. I tillegg benektet enkelte at nasjonen hadde noen spesiell verdi overhodet.

Den politiske nasjonen

Det som er blitt kalt den politiske nasjonen, blir oftest knyttet til opplysningstida og den franske revolusjonen fra 1789. Nasjonen ble i hovedsak sett som et politisk fellesskap. En person kunne slutte seg til nasjonen ved å følge lovene og gjøre sine plikter. Grunnlaget for statsborgerskap er det som er kalt ius solis eller ius domicile, altså at retten til å være statsborger avgjøres av hvorvidt en bor innen statens territorium.

Med et slikt syn på hva en nasjon er, er det mulig for en innvandrer å bli en del av nasjonen. Det er derfor forståelig at denne oppfatningen stod sterkest i byene, i borgerskapet og i den utdannete middelstanden – de hadde jo svært ofte en familiehistorie som ledet tilbake til en innvandrer, en Grieg, en Ibsen, en Munch.

Den kulturelle nasjonen

Etter det andre synet var nasjonen et kulturelt fellesskap, et folk som hadde oppstått langt tilbake i tid, som var forent av en felles kultur, et språk og et historisk samliv. Idéhistorisk kom inspirasjonen fra romantikken, som hevdet at hver nasjon hadde en egenart, ja en «folkeånd», som atskilte den fra andre folk. Én nasjon var ikke nødvendigvis bedre enn andre, men annerledes.

Fotografi som viser folkedans på en scene. Både tilskuere og utøvere ikledd bunad
Folkedans: oppvisning på en scene, 1925. Foto: Herman Christian Neupert/Norsk Folkemuseum

Når kulturen lå så djupt i menneskene, var det vanskelig å bli norsk, det var noe en var, ja, så å si fikk inn med morsmelka. Retten til statsborgerskap hvilte etter denne tankgangen på en ius sanguinis, altså en blodets rett, eller med andre ord avgjorde en persons avstamning statsborgerskapet.

Denne kulturnasjonalismen hadde stått sterkt i det en kan kalle den nasjonal-demokratiske rørsla i siste tredjedel av 1800-tallet, ikke minst i Noregs Mållag. De kunne mene at det ikke bare var to kulturer i Norge, en europeisk orientert bykultur og en norsk kultur med basis på landsbygda, men til og med to samfunn, ja, to nasjoner – de norske og de «heimedanske».

Den biologiske nasjonen

Disse to tenkemåtene levde videre inn på 1900-tallet. Tanken om et kulturelt fellesskap ble fra omkring 1900 utviklet videre i retning av et biologisk, genetisk syn på nasjonen – nordmenn hadde et felles arvestoff og derfor noen felles gitte egenskaper. Statistisk sentralbyrå skriver i 1910 og 1920 at foruten nordmenn, kvener og samer bodde det her medlemmer av «den danske race» og «den svenske race» i Norge.

Fotografi, interiør: mann i seng, kvinne ved rokk. Stua er isolert med avispapir
Var samene «norske»? Sjøsamer fotografert i trange omgivelser rundt 1900. Foto: ukjent­/Arbeider­bevegelsens arkiv og bibliotek

I mellomkrigstida stod slike tanker sterkt innenfor for eksempel Norges Bondelag. Organisasjonen ga diplomer til gardbrukere som kunne dokumentere at slekta hadde sittet på garden i mange ættledd bakover.

«Norske» egenskaper

Hvordan en mente at nordmenn var, kan vi lese av i begrunnelsene som myndighetene i mellomkrigstida ga for å avslå søknader om norsk statsborgerskap. Nordmennenes egenskaper trer fram som et positivt motbilde til dem som ble avvist: Nordmenn var sunne; fysisk og mentalt sjuke hørte ikke til blant oss. Nordmenn var videre arbeidsomme og ryddige; personer uten fast arbeid eller ordentlig livsførsel hørte ikke hjemme. Nordmenn var stabile; omreisende romfolk skulle ut. Nordmenn var videre lovlydige, de var patrioter – de var rett og slett norske.

Fotografi,romani/taterolk i leir
Romfolk på Vallø ved Tønsberg i Vestfold, ca. 1895–1900. Foto: Eduard Fett/Oslo museum/CC BY-SA

Arbeiderbevegelsen og nasjonen

I arbeiderbevegelsens radikale fase, fra omkring 1910 til innpå 1930-tallet, var sosialistene kjølige overfor kraftpatriotismen. Riktignok mente arbeiderlederne at det var lettere for progressive krefter å vinne fram i en borgerlig, demokratisk stat som Norge enn under et autoritært styre som Tsar-Russland. Og de gjorde det klart at derfor var den borgerlige nasjonalstaten å foretrekke. Men for dem var samfunnsklasse viktigere enn nasjonal tilhørighet. Symbolsk kom det til uttrykk ved at de ikke brukte det norske flagget, men sosialistenes internasjonale røde flagg.

På 1930-tallet endret arbeiderbevegelsen holdning til nasjonen. Dels måtte Arbeiderpartiet inngå kompromisser med andre partier for å kunne danne regjering i 1935. Men det var også en breiere vending mot det nasjonale. Under de økonomiske krisene kom hjemmemarkedet til å få økt betydning. «Kjøp norsk» var et slagord som også fagforeninger kunne bruke.

Så da Arbeiderpartiet i 1937 begynte å bruke også norske flagg, var det en bekreftelse på opplevelsen av et nytt nasjonalt fellesskap. Erfaringene fra okkupasjonen skulle komme til å forsterke dette.

Av Knut Kjeldstadli
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 14. aug. 2017 13:49