Spyttebakken stod gjerne ved ovnen i stua hjemme og i forsamlingslokaler. Det var bedre å spytte opp i den skåla, som hadde lokk med hull i, enn å spytte på golvet, mente mange. Det var best ikke å spytte i det hele tatt, sa andre. Ikke bare var det ekkelt med flekker etter tobakkssaus og snus. Men hver gang noen spyttet, hostet eller nøs, kunne det sprute ut basiller, kanskje av den arten som spredte tuberkulose, eller tæring på folkemålet.
Ett nys kan romme 40 000 dråper, én dråpe kan infisere. Så «Spyt ikke paa gulvet! Host ikke mot nogen!» stod det på plakater anbrakt i offentlige lokaler. En sjuk mann som spyttet, var farligere «end en gal Mand med gevær», het det i en legebok i 1925.
Sjukdommer som tok liv
Omkring hundreårsskiftet var tuberkulosen årsak til hvert femte dødsfall i landet. Diaré, særlig blant spedbarn, var den nest farligste sjukdommen og tok hvert sjette eller sjuende liv. «Den hvite pest» ble tuberkulosen kalt. Blant alle som fikk denne sjukdommen i Norge mellom 1900 og 1950, døde seks av ti. Unge var særlig utsatt. Men dødeligheten gikk kraftig ned allerede i mellomkrigstida.
Sjukdommen skremte; ikke bare drepte den, men den førte gjerne den sjuke inn i isolasjon, sosial utstøting og stigmatisering - som spedalske tidligere og aids-rammete seinere. Barn holdt seg for munnen når de løp forbi et tuberkulosesanatorium; tuberkuløse så at andre beboere på feriehjem merket spisebestikkene for at de ikke skulle blandes. «Kampen mot tæringen maa ikke bli en kamp mot de tæringssyke», advarte en hovedstadsavis i 1915.
Hvorfor ble de smittet?
At tuberkulose smittet gjennom en bakterie, påviste den tyske legen Robert Koch i 1882. Men det tok tid før innsikten trengte gjennom og enda lengre tid før en fant rasjonelle og effektive motstrategier.
Mye av problemet var sosialt: Når folk var fattige, bodde de trangt. Fikk én i familien tuberkulose, ble andre lett smittet. Statistisk sett var dette i særlig grad en fattigmannssjukdom. Ufrivillig nærkontakt, bruk av samme sengeklær, ja, gjenbruk av dyre gebisser etter tæringssjuke – dette unngikk en i de høyere sosiale lagene. Men ingen var risikofri. Sjukepleiere var sterkt utsatt.
Behandling
Isolasjon av pasientene ble brukt, om nødvendig, med grunnlag i en egen tuberkuloselov fra 1900. Tuberkuløse barn kunne nektes skolegang sammen med andre. Pasienter ble sendt til egne tuberkulosehjem eller sanatorier ved sjøen eller på fjellet, der de kunne få rikelig med «luftbad» eller «solbad» – en vekstbransje som på høyden omfattet 6000 sengeplasser. Og de lærte å bruke lommetørklær og spytteflasker i dagliglivet.
Men i det store bildet var det «vel den almindelige oplysning, de bedrede økonomiske kår, bedre boligforhold og personlige hygiene som spiller en overveiende rolle», mente Oslos tuberkuloselege i 1933.
Medisinske framskritt
Først på 1940-tallet ga forskningen medisiner som kunne kurere tuberkulose. En rekke teknikker var da blitt prøvd tidligere, med operasjoner i lungene som en av de minst kvakksalveraktige. Systematisk skjermbildefotografering av lungene med hjemmel i en lov fra 1947 gjorde at smitte kunne påvises. Og fra 1947 ble også barn vaksinert.
Kampen mot tuberkulosen
Leger og helsepersonell skal ha sin del av æren for spredning av opplysning og bedre metoder. Legetettheten økte. Men æren må de dele med frivillige organisasjoner, som gjorde tæring til en «sak».
Norske Kvinners Sanitetsforening, stiftet i 1896, programfestet kamp mot tuberkulose i 1899. Nasjonalforeningen mot Tuberkulosen ble stiftet i 1910 (fra 1963: Nasjonalforeningen for folkehelsen). Norges Røde Kors, som ble dannet i 1865, arbeidet med feltet fra 1919. Alle tok de opp denne saka, ja, i så stor grad at en kan snakke om en konkurranse om «tuberkulosemarkedet». Samtidig var organisasjonene et stort arbeidsfelt for frivillig innsats.
Mens sanitetskvinnene rådde seg sjøl i sin organisasjon, satt fortsatt menn i ledelsen i de to andre organisasjonene. Men kvinner gjorde en formidabel innsats på grunnplanet og fikk også reist saker som skulle bli sentrale i norsk helsevesen og helsepolitikk.
Vitenskapelig innsikt
Kampen mot tuberkulosen inngikk i det en kan kalle det moderne programmet. Med grunnlag i vitenskapelig innsikt skulle myndigheter og kompetente fagfolk i ulike profesjoner utforme politikk og gripe inn for å forbedre samfunnet og menneskers liv.
Seieren over tuberkulosen var en seier for det moderne samfunnet som trakk «menneskeheten fra de mikrobeinficerte sumper og til lyset og solen», skreiv en professor i hygiene i 1932.
Hygiene i både fysisk og moralsk forstand
Hygiene ble et sentralt stikkord som dekket prosjekter som gikk langt utover å lære folk til å vaske hendene og ikke spytte. En snakket om «mødrehygiene», om «skolehygiene» og «arbeidshygiene» og om «samfunnshygiene», at samfunnet skulle gjøres sunt, ja, reint.
Noen ivret for å innføre «rasehygiene», der «fremmede» skulle holdes utenfor og «dårlige» elementer skulle hindres i å formere seg. Omstreifere måtte kontrolleres spesielt, mente mange, for hvem visste om ikke de bar med seg smitte, i både fysisk og moralsk forstand? Det moderne samfunnet kunne frigjøre, men hadde også i seg en mulighet til overgrep.