print logo

De Castbergske barnelover

Norge ble en europeisk pioner for barns rettigheter i 1915. Sosialminister Johan Castberg ga navn til lovene som skulle sikre levekårene til barn født utenfor ekteskap.

I alt seks lover, vedtatt av Stortinget i 1915, utgjør de Castbergske barnelover. Et viktig mål med lovene var å ansvarliggjøre fedrene til utenomekteskapelige barn. De fikk plikt til å erkjenne farskap og betale bidrag, mens barnet fikk rett til farens navn og arv – selv om det var født utenfor ekteskap.

Målet var å bidra til å sikre barnas levekår og oppvekst. I tillegg skulle lovene forebygge at flere barn enn nødvendig kom til å vokse opp som «uekte».

Karikaturtegning av Johan Castberg med to barn i armene. Tekst: "Castberg tar som bekjendt altid konsekvensen av de beslutninger han stemmer for. Nu da loven om uegte barns arveret er vedtat maa man anta at han skaffer sig etpar avlæggere for at kunne demonstrere sin lovlydighet."
Johan Castberg med babyer i armene, karikert i vittighetsbladet Hvepsen i 1915. Avfotografering: ukjent/CC PDM

Samfunnets ansvar

De Castbergske barnelovene ga myndighetene ansvaret for å kreve farskapet fastslått og på eget initiativ kreve inn bidragene fra faren. Lovene fastslo også at oppholdskommunen hadde plikt til å bistå mor og barn økonomisk i månedene rundt fødselen, dersom moren ikke mottok bidrag fra barnefaren. Det offentliges involvering var et nytt innslag i lovgivningen som gjorde loven mer effektiv enn tidligere forsøk, der moren selv hadde måttet hevde sin rett overfor barnefaren.

Men først i 1957 påtok staten seg å forskuttere og erstatte bidrag fra fedre som ikke ville eller kunne betale. Med loven om bidragsforskudd og trygd til enslige forsørgere fra 1964 tok velferdsstaten over en del av forsørgeransvaret for mor og barn.

Langvarig lovtema

Problematikken med «uekte» barn var ikke ny. Allerede i Christian 5.s Norske Lov av 1687 ble utenomekteskapelige barn gitt rettigheter – halv arverett dersom faren vedkjente seg barnet på tinget. I 1763 fikk faren underholdsplikt til barnet fylte ti år, innskjerpet med straffebestemmelser i 1790-årene og utvidet til 15 år i 1821.

Ytterligere innskjerping av forsørgelsesplikten kom i 1892, men fortsatt var det opp til mødrene å sørge for at loven ble håndhevet. Bare et mindretall greide det. I årene frem mot 1915 ble det mer og mer tydelig at loven måtte følges av offentlige tvangsbestemmelser for å virke.

Ikke minst ble det viktig med tiltak for å forebygge spedbarnsdødeligheten, som var dobbelt så høy for barn av enslige mødre. Godt hjulpet av argumenter fra statistikk og vitenskap drev sosiale ildsjeler som Katti Anker Møller og Johan Castberg tidlig på 1900-tallet et iherdig politisk arbeid for å endre dette misforholdet.

Stor debatt

Lovene møtte mye motstand i årene forut for vedtaket. Frykten for moralsk forfall og familiens undergang ble framført i mange fora. Kvinneorganisasjonene, særlig husmororganisasjonen Hjemmenes Vel, fryktet at dårlige kvinner ville utnytte arveretten kynisk og skaffe seg barn med gifte og gjerne velstående menn.

Undersøkelser i 1920-årene viste at frykten var overdrevet – det var få arvesaker der uekte barn arvet faren, blant annet fordi en av barnelovene sikret rett til særeie der det fantes barn utenfor ekteskapsforholdet.

Karikaturtegning: Møte i Norske kvinners nasjonalråd beklager seg over barnelovene: "Hvis de uegte barn skulde arve sine fædre, hvad skulde der saa bli igjen til vore egne?"
Karikatur av debatten rundt de Castbergske barnelover i vittighetsbladet Hvepsen i 1914. Avfotografering: ukjent/CC PDM

Staten og privatlivet

Først og fremst var det den tvungne offentliggjøringen av farskapet som vakte anstøt. Viktoriatidens dobbeltmoral var fortsatt til stede hos mange, og skammen ble ofte lagt på den ugifte kvinnen alene. Men med økt fokus på barn og deres rett til liv og en trygg oppvekst tapte dobbeltmoralen terreng.

Likevel satt det langt inne for mange å akseptere at staten skulle ha rett til å regulere privatlivet til folk på en slik nærgående måte. Da loven ble revidert i 1950-årene, ble bidragsbestemmelsene lempet og staten gikk i noe større grad inn som en erstatningsfar. Da var Norge inne i velferdsstatens utbyggingsfase, og behovet for å tvinge faren til å ta ansvar ble opplevd som mindre akutt og mer i strid med prinsippet om privatlivets fred.

Viktig velferdslov

Barnelovene var en viktig prøvestein for det moderne Norges vilje til å ta vare på alle sine innbyggere. Velferdssituasjonen for enslige mødre og deres barn kan sees som en indikator på samfunnsintegrasjon og trygghetsnivå i et land. Barnelovene var en viktig byggestein for det trygghetssamfunnet Norge ble i løpet av 1900-tallet.

Av Inger Elisabeth Haavet
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 26. mai 2016 18:36