print logo

Et ekte vin-monopol

Vinmonopolet ble etablert for å sikre lik tilgang til vin for kunder over hele landet – ikke for å begrense nordmenns alkoholforbruk.

Fotografi som viser polutsalg, interiør: slank, langstrakt disk i tre sperrer for direkte tilgang til hyllene
Interiør i polutsalg fra 1920-tallet. Fra Bogstadveien 40, Oslo, ca. 1926. Foto: Vinmonopolets arkiv

I 1922 ble Vinmonopolet etablert, på et tidspunkt da Norge hadde innført forbud mot salg av brennevin og hetvin. Institusjonen var da et ekte vin-monopol. Det solgte kun såkalt «svakvin», som hvitvin og rødvin ‒ altså vin som ikke var tilsatt brennevin, slik hetvin var.

Vinmonopolet ble etablert først og fremst av handelspolitiske årsaker. Norge solgte varer som fisk og kunstgjødsel til vinlandene Frankrike, Spania og Portugal. Det norske brennevins- og hetvinsforbudet, som var blitt permanent etter en folkeavstemning i 1919, gjorde disse landene urolige. Hvordan skulle det gå med eksporten deres dersom handelspartneren ble fullstendig tørrlagt?

Avholdsbevegelsen og alkoholomsetningen

Avholdsbevegelsen hadde vært på frammarsj i Norge i annen halvdel av det 19. århundret. Dette var en av landets største folkebevegelser.

Avholdsbevegelsens hovedformål var kampen mot drikkeondet og mot at kommersielle krefter skulle profitere på andres elendighet. Fra 1870-årene av ble det opprettet kommunale samlag en rekke steder i landet for salg og skjenking av brennevin, noen steder også for øl og vin. Overskuddet fra samlagene gikk til sosiale tiltak og andre gode formål.

En del avholdsforkjempere hadde en plan om å konsentrere alkoholsalget i hver kommune i slike samlag, og deretter nedlegge dem ett etter ett. Slik ville de tørrlegge landet skrittvis.

Men ved innføringen av et midlertidig hetvins- og brennevinsforbud under første verdenskrig, og ikke minst da dette ble gjort permanent i 1919, var det en annen linje som seiret. I stedet for mange små skritt lokalt, skulle det tas et stort byks sentralt mot et mer edruelig samfunn. Etter innføringen av forbudet gikk lokale samlag over til å selge svakvin.

Et uønsket barn av sin tid

Etableringen av Vinmonopolet i 1922 var et resultat av tilfeldigheter, kompromisser og handelspolitiske forhold. Det var maktpåliggende at Norge fikk ordnet sine handelstraktater med vinlandene etter første verdenskrig, men brennevins- og hetvinsforbudet gjorde dette vanskelig.

Vinmonopolet var ikke resultatet av noe «folkekrav». Avholdsbevegelsen var skeptisk til at staten skulle bli rusdrikksprofitør, og den private vinbransjen ville naturligvis beskytte sine forretninger. Alkoholliberalistene avviste denne typen statsdrift på prinsipielt grunnlag.

Etter innføringen av hetvins- og brennevinsforbudet var det oppstått en importstrøm av simplere vin, den såkalte laddevinen. Sosialminister Paal Berg (V) mente staten måtte komme på banen. Gjennom et importmonopol kunne man få vinflommen under kontroll.

Svart-kvitt-digitalisering av tekning. Ein pynta mann held ei flaske champagne opp i lufta og eit champagneglas i den andre handa. Han skålar med ei kvinne som sit ved eit bord.
«Er det ikke – hikk! skjønt å vite at hver flaske vi tømmer – hikk! pløier en ny fure i Frankrigs jord.» Kommentartegning til handelstraktaten mellom Norge og Frankrike i 1921 av tegneren Otto von Hanno (1891–1956).

Frankrike og vinmonopolet

Under de langvarige forhandlingene om en ny handelstraktat med Frankrike ble et norsk vinmonopol flittig diskutert. Frankrike gikk med på et monopol under visse betingelser. Man måtte få etablert et salgsapparat som ikke var avhengig av lokale myndigheters velvillighet, slik samlagssystemet var.

Ordningen skulle sikre at norske kunder i prinsippet kunne kjøpe hvilken som helst svakvin de ønsket, og hvor mye som helst. De kommunene som ønsket utsalg, kunne velge mellom samlag og pol.

I kommunene hvor lokalpolitikerne hadde satt foten ned for vinutsalg, kunne kundene gjennom skriftlige bestillinger kjøpe vin direkte fra et sentralt vinmonopol. Lokale myndigheter kunne ikke nekte forsendelse av vin til tørrlagte kommuner.

Et sentralisert vinmonopol skulle dermed drive med både import og salg og slå beina under den lokale vilkårligheten som rådet i Norge.

Aksjeselskap under offentlig kontroll

Mange politikere var skeptiske til en slik uthuling av lokaldemokratiet, men det var prisen man måtte betale for handelstraktaten med Frankrike. Det ble et levelig kompromiss.

Monopolet skulle kjøpe de private vinhandlernes eiendommer og lagre, og det ble organisert som et privat aksjeselskap under offentlig kontroll. For å dempe de privatøkonomiske interessene i handel med alkohol ble det satt en grense for hvor mye utbytte som årlig kunne tas ut av selskapet.

Et helstatlig, sosialpolitisk monopol

Arbeiderpartiet ønsket et helstatlig monopol og stemte som eneste parti imot monopolloven. I løpet av 1930-årene, etter at rekke skandaler rundt det halvprivate monopolet ble avdekket, ble likevel Vinmonopolet gjort helstatlig.

Etter at forbudstida var avsluttet i 1927, ble Vinmonopolet dessuten gjort til et viktig sosialpolitisk redskap. Omsetning av brennevin, hetvin og svakvin skulle heretter foregå gjennom vinmonopol eller samlag.

I 1938 ble samlagsordningen avviklet, man sto nå kun igjen med det statlige monopolet. Der lokale myndigheter ikke ville ha polutsalg, kunne kunder bestille sine varer direkte fra Vinmonopolet.

Av Christine Myrvang
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. mars 2017 14:46