print logo

Lobotomi i psykiatrien

Lobotomi ble en utbredt og anerkjent psykiatrisk behandlingsform i Norge på midten av 1900-tallet. Mange pasienter døde eller fikk skader av behandlingen.

I Norge ble lobotomi utført første gang på Gaustad sykehus i 1941. Fram til 1974 ble minst 2500 psykiatriske pasienter lobotomert. I forhold til folketallet hadde Norge verdens nest høyeste andel lobotomerte i befolkningen, etter Danmark.

I 1948 uttalte Gaustads direktør og overlege Ørnulv Ødegård at «eksperimentperioden» var over, og at lobotomi var blitt en ordinær psykiatrisk behandlingsform. Dette til tross for at nær hver tredje opererte pasient på sykehuset døde av inngrepet fram til 1947.

Hedret med nobelpris

Lobotomi ble lansert av den portugisiske nevrologen Egas Moniz i 1935. Når man skar over de hvite nervefibrene mellom pannelappene og mellomhjernen, ville det syke viskes ut og «ledelsen» overtas av den «friske del av pasientens psyke», forklarte en norsk lege i 1960. I 1949 ble Moniz hedret med nobelprisen i medisin.

Fotografi som viser instrument for lobotomering: borvinde
Borvinde for lobotomering. Foto: Vegard Haave

Selv om lobotomi ble en anerkjent behandlingsform, oppnådde psykiaterne aldri enighet om hvorfor inngrepet skulle virke, og på hvilke tilstander det ville virke best. Likevel ble pasienter med schizofrenidiagnoser oftere lobotomert enn andre pasienter, fordi inngrepet hadde størst virkning på deres atferd. De ble roligere og mindre utagerende.

«Det er mange gledelige resultater av denne operasjon», het det i Gyldendals populære helseleksikon Huslegen fra 1953.

Alvorlige komplikasjoner

Gode resultater var ofte forbigående. Færre pasienter enn forventet ble utskrevet. I 1949 bemerket en av hjernekirurgene som lobotomerte psykiatriske pasienter, at man i mange tilfeller ikke tok sikte på utskriving, men bare håpet at pasienten skulle bli lettere å pleie.

Komplikasjonene var ofte alvorlige. Mange pasienter fikk epilepsi, og flere – særlig i den første tiden – døde av inngrepet.

Lobotomerte pasienter ble i tillegg ofte tiltaksløse og mistet evnen til sosial innlevelse. I 1951 slo psykiatriprofessor Gabriel Langfeldt fast at mange ble påført «etiske og sosiale defekter». Det fant han meget betenkelig, uten å avvise lobotomi som behandlingsform.

Andre leger tok helt avstand fra lobotomi. En av dem var Rolv Gjessing ved Dikemark sykehus. Derfor ble ingen av Dikemarks pasienter lobotomert i hans direktørtid (1929–1949). På Gaustad sykehus opphørte lobotomering av kvinner da Johan Bremer ble overlege på kvinneavdelingen i 1955.

En uholdbar behandlingspraksis

Da Moniz fikk nobelprisen i medisin i 1949, uttrykte Tidsskrift for Den norske lægeforening et håp om at lobotomien skulle utvikle seg fra en eksperimentell til en eksakt kirurgi.

I 1959 slo redaksjonen skuffet fast at metoden fortsatt bar preg av «tilfeldighet, kritikkløshet og mangel på neurofysiologisk og neuroanatomisk faglig innsikt». Redaksjonen håpet at en epoke med en faglig og prinsipielt uholdbar behandlingspraksis nå ville ta slutt.

Fotografi som viser lobotomering: to kirurger i arbeid, den ene med borvinde
Lobotomering på et psykiatrisk sykehus i England, 1947. Foto: R. Hutton/Aktuell/NTB scanpix

Fra kirurgisk til kjemisk lobotomi

Fra slutten av 1950-åra ble stadig færre pasienter lobotomert. Nedgangen skyldtes først og fremst at lobotomi ble erstattet med såkalte psykofarmaka, legemidler mot psykiske sykdommer.

Virkningen av de første psykofarmaka ble sammenliknet med lobotomi, og medisineringen ble omtalt som en «kjemisk lobotomi». Med lobotomi hadde legene gått inn i selve hjernen, med psykofarmaka kunne de påvirke hjernens finere deler.

Erstatning til lobotomerte

Etter at norsk lobotomipraksis var blitt utredet av et offentlig utvalg i 1992, vedtok Stortinget i 1996 at alle gjenlevende lobotomerte kunne tildeles erstatning på generelt grunnlag. Innen utgangen av 1997 var 450 søknader innvilget. Før dette hadde mange lobotomerte fått avslag på sine søknader om billighetserstatning.

Av Per Haave
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. jan. 2016 10:11