print logo

«Omstreifer»-politikk på 1900-tallet

På 1900-tallet anså mange «omstreiferne» som en trussel mot samfunnets sosiale og moralske orden. En målrettet politikk skulle endre deres kultur og livsform.

På 1900-tallet ble det gjennomført flere tiltak for å gjøre «omstreiferne» i Norge mer lik den fastboende befolkningen. Grunnlaget for denne assimileringspolitikken ble lagt på slutten av 1800-tallet.

På den ene siden skulle samfunnet beskyttes mot en antatt sosial, kulturell og moralsk trussel. På den andre siden skulle «omstreiferne» føres ut av et liv i analfabetisme og fattigdom og inn i et ordnet liv med skole­gang, fast arbeid og eget hjem.

Fotografi av barn og kvinne i 17. mai-tog, gående gjennom en port. Vifter med norske flagg
Kvinner og barn ved Svanviken arbeidskoloni i 17. mai-tog (som de ble tvunget til). Foto: ukjent/Riksarkivet

Med disse begrunnelsene fikk assimileringspolitikken preg av både sosial kontroll og sosialt arbeid. Den sosiale kontrollen – samfunnsvernet – var det avgjørende og den sterkeste drivkraften i en politikk for å oppløse «omstreiferne» som en egen gruppe.

Innskrenke «omstreifervæsenet»

I 1896 fikk sokneprest Jacob Walnum i Bergen politisk aksept for en plan for å innskrenke «omstreifervæsenet». Et frivillig arbeid skulle utfylle håndhevingen av vergerådsloven (Norges første barnevernlov, vedtatt 1896) og løsgjengerloven og supplere straffetiltak.

Walnum tok opp arven etter presten og folkelivsgranskeren Eilert Sundt, som fra 1855 fikk Stortinget til å bevilge midler til bosetting og sosialisering av «fantefolket». Virksomheten ble snart ansett som mislykket. I 1869 inndro Stortinget de årlige bevilgningene til Sundt.

Offentlig støtte

I 1897 tok Walnum initiativet til Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet, en kristen organisasjon som skulle hjelpe myndighetene med å assimilere «omstreiferne». I 1935 skiftet foreningen navn til Norsk misjon blant hjemløse.

Misjonen spilte en hovedrolle i 1900-tallets «omstreiferpolitikk», ved å definere «problemet» og tilby løsningene. Inntil denne politikken ble formelt avviklet i 1986, arbeidet misjonen med private tilskudd og årlige bevilgninger over statsbudsjettet.

Målgruppen

Målgruppen fikk betegnelsen «omstreifere». Betegnelsen omfattet alle som levde på «omstreifervis», herunder romanifolket, som også ble kalt «tatere» eller «omstreifere i egentlig forstand».

Siden de var inkludert i «omstreifer»-betegnelsen, ble romanifolket tillagt samme egenskaper som mange mente «omstreiferne» hadde, slik som arbeidsskyhet, umoralsk livsførsel og upålitelighet.

Forsøk på en mer systematisk politikk

I tidsrommet 1927–1933 foreslo en privat komité med misjonens generalsekretær som sekretær en mer systematisk assimileringspolitikk med mer bruk av tvang. Blant annet ble det foreslått en sentral etat med politimyndighet, internering av «asosiale omstreifere» og sterilisering av «de laveststående omstreifere».

Komiteens arbeid resulterte i to påbud fra Justisdepartementet:

  • Fra 1928 skulle embetsmenn som førte fødselsregistre og kirkebøker, registrere alle «omstreifere» og alle bofaste av «omstreiferslekt» og sende oppgavene til misjonen og Statistisk sentralbyrå.
  • Fra 1935 skulle politiet bistå vergerådene i anbringelsen av «omstreiferbarn», eventuelt underrette misjonen om vergeråd som ikke samarbeidet med politiet.

Videre ble det på komiteens initiativ foretatt to tellinger av «omstreifere», én i 1927 og én i 1935. I den første ble det registrert vel 2100 «omstreifere», i den andre rundt 1900.

Fratas levemåte og kultur

«Omstreiferne» skulle fratas levemåte og kultur. «De skal ikke utgjøre noen egen gruppe i folket lenger, de skal assimileres i det vanlige folkeliv», uttalte misjonens generalsekretær i 1957 i tråd med særomsorgens opprinnelige hensikt.

For å nå dette målet gjennomførte misjonen en systematisk politikk for å fjerne barna fra foreldrene og for å få familier bosatt. I tillegg brukte misjonen steriliseringslovgivningen før, under og etter annen verdenskrig til å redusere barnetallet blant «omstreifere».

Med en strengere regulering av omførselshandel (salg som ikke foregår fra fast utsalgssted) fra 1908 gjorde myndighetene det vanskeligere å opprettholde omreisende næringsveier. I 1951 ble det også ulovlig for «omstreifere» å bruke hest til å frakte varer og folk.

Kritikk og avvikling

I 1970-åra kom assimileringspolitikken under kritikk. Etter hvert ble det reist en offentlig debatt, med krav om at politikken måtte avvikles.

Assimileringspolitikken ble avviklet i 1986. Året etter skiftet Norsk misjon blant hjemløse navn til Kirkens sosialtjeneste, som drev Svanviken familiesenter (tidligere arbeidskoloni) i ytterligere tre år.

I 1998 fikk romanifolket status som nasjonal minoritet. Det skjedde i forbindelse med at Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon av 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Av Per Haave
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 19. mai 2017 13:20