print logo

Sterilisering av omstreifere

I Norge var «omstreiferkvinner» lenge mer utsatt for tvangssterilisering enn kvinner flest.

Fra slutten av 1920-åra tok flere nordmenn til orde for sterilisering av «omstreifere». Spesielt talte legen Johan Scharffenberg for omfattende tvangssterilisering. I noen saker ble det lagt vekt på at vedkommende var av «omstreiferslekt», og at dette forklarte hvorfor den enkelte kvinnen var uskikket som mor.

Fotografi, mann i hvit frakk som sitter lent over overlesset, men ryddig skrivebord, ser forbi kamera
Johan Scharffenberg, fotografert i 1930. Foto: NTB scanpix 

Slektstilhørighet ble også brukt som argument for at sterilisering skulle forhindre nedarving av dårlige sosiale og biologiske egenskaper. I andre saker synes fattigdom og sosial nød å ha spilt en viktigere rolle enn slektstilhørighet.

Et stort antall steriliseringer ble foretatt mer eller mindre tvangsmessig, selv når inngrepet formelt sett var frivillig. Tvangssterilisering var mest utbredt fra 1930- til 1950-åra.

«Defekte omstreifere»

Norsk misjon blant hjemløse, en hovedaktør i 1900-tallets «omstreifer»-politikk, betraktet opprinnelig sterilisering som et brudd med kristent sosialt arbeid.

Men det tok ikke lang tid før misjonen kom fram til en kristen begrunnelse for «rasehygiene» og argumenterte for sterilisering av «defekte omstreifere». Misjonen anslo at disse utgjorde en tredel av gruppen «omstreifere», som i 1927 angivelig besto av vel 2100 personer.

Steriliseringslovgivningen

En steriliseringslov ble vedtatt i 1934. Loven åpnet for frivillig og tvungen sterilisering, men omtalte ikke «omstreifere» som målgruppe. Misjonens generalsekretær ga loven sin fulle støtte.

Under annen verdenskrig, fra årsskiftet 1942/1943, innførte NS-regimet en ny lov med større adgang til tvangssterilisering. Våren 1945 ble det utarbeidet et tillegg med bestemmelser om «omstreiferne». Dette tillegget ble ikke vedtatt før frigjøringen.

Fra 8. mai 1945 var steriliseringsloven av 1934 igjen gjeldende inntil 1977.

Antall

I perioden 1934–1977 ble det i alt sterilisert 44 233 personer med hjemmel i lov. Det er dokumentert at 125 var «omstreifere». Av disse ble 109 sterilisert etter ulike bestemmelser i 1934-loven:

  • 50 kvinner og 7 menn etter egen søknad (§ 3 første ledd)
  • 18 kvinner og 4 menn etter egen søknad med samtykke fra verge/hjelpeverge (§ 3 annet ledd)
  • 26 kvinner og 4 menn etter begjæring fra verge/hjelpeverge eller fra andre med samtykke fra verge/hjelpeverge (§ 4).

De øvrige 16, hvorav én mann, ble sterilisert med hjemmel i 1942-loven.

Av kvinner som misjonen og myndighetene mente å vite var «omstreifere», ble vel 3,5 prosent sterilisert i perioden 1934–1977. Andelen steriliserte kvinner totalt var knappe 2 prosent.

Særlig fra slutten av 1930-åra til slutten av 1940-åra var «omstreiferkvinner» mer utsatt for tvangssterilisering enn kvinner flest.

Tvang og frivillighet

I enkelte tilfeller ble § 4 – sterilisering uten søknad fra personen selv – anvendt på personer som forsto betydningen av inngrepet og protesterte. Dette til tross for at § 4 forutsatte at vedkommende var uten slik forståelse.

Sterilisering etter § 3 annet ledd var formelt frivillig, men avgjørelsen ble ofte tatt av andre, i en del tilfeller av misjonens generalsekretær. Noen ganger gikk generalsekretæren også utenom foreldre som hadde vergemålet for barna sine.

Begrenset valgmulighet

Valgmuligheten kunne være begrenset for dem som selv søkte om sterilisering uten samtykke fra verge/hjelpeverge (§ 3 første ledd).

I noen tilfeller ble søknaden fremmet under mild overtalelse, i andre tilfeller under press, ofte fra kommunale helse- og sosialmyndigheter. Enkelte lot seg sterilisere for å få anledning til avbryte et uønsket svangerskap.

Medisinsk sterilisering

Mer enn 230 «omstreiferkvinner» kan ha blitt sterilisert utenom loven. Slik sterilisering var bare tillatt dersom svangerskap og fødsel ville innebære en fare for kvinnens liv og helse. Dette ble kalt medisinsk sterilisering.

Men mange slike steriliseringer hadde ingen medisinsk begrunnelse. Dette gjelder også flere av steriliseringene som ble foretatt på kvinner ved Svanviken arbeidskoloni.

Norsk misjon blant hjemløse

Fram til rundt 1950 var ledelsen i Norsk misjon blant hjemløse en aktiv pådriver for sterilisering. Foreningens engasjement var sterkest der praksisen bar mest preg av tvang. Misjonen medvirket i rundt 40 prosent av søknadene om sterilisering som ble foretatt mer eller mindre tvangsmessig.

I 1946 forsøkte Misjonens generalsekretær å få til en endring av steriliseringsloven av 1934 for å lette adgangen til tvangssterilisering av barn og unge, men uten å lykkes.

Fotografi av barneflokk, utendørs, med voksen kvinne
Organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse opprettet flere barnehjem rundt i Norge fra 1899 til 1929. Her fra en utflukt på Karmøy i 1924 med barnehjemsbarn. Foto: Riksarkivet
Av Per Haave
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 26. aug. 2016 20:32