I Norge ga steriliseringsloven av 1934 og NS-regimets steriliseringslov under andre verdenskrig adgang til kastrering – fjerning av friske testikler og eggstokker. Fra 1934 til 1970 ble 370 menn og 45 kvinner kastrert, de fleste mellom 1940 og 1955.
1934-lovens strenge krav til bruk av tvang førte til at påtalemyndigheten ønsket å kunne si at seksualforbrytere selv ønsket å bli kastrert. Derfor fikk flere valget mellom kastrering og langvarig internering. Mange valgte kastrering, eller som en kritisk psykiater bemerket: De søkte friheten «med salg av testikler som innsats».
Kastrering av seksualforbrytere
Steriliseringsloven hadde sitt opphav i en opphetet debatt i 1920-åra. Etter flere oppslag i pressen om seksuelle overgrep mot kvinner og barn ble det reist krav om kastrering av seksualforbrytere. Særlig kvinnebevegelsen, både den borgerlige og den sosialistiske, ble en pådriver for kastrering som straffeform.
Mange mente at seksualforbrytelser var arvelig. Derfor ble kastrering – som medførte tap av forplantningsevnen – i tillegg antatt å redusere kriminaliteten i neste generasjon.
Med 1934-loven ble kastrering av seksualforbrytere bare tillatt som forebyggende tiltak mot nye kriminelle handlinger og nedarving av kriminelle «anlegg». NS-loven fra 1942 tillot i tillegg kastrering som straffeform, men denne loven ble opphevet ved frigjøringen i 1945.
Flest kastreringer på psykiatrisk grunnlag
Selv om ikke 1934-loven tillot kastrering som straff, ble flere straffedømte seksualforbrytere kastrert, de fleste før 1950. I perioden 1935–1949 var 102 av totalt 215 kastrerte menn dømt for seksualforbrytelser. Noen av disse ble kastrert med hjemmel i 1942-loven.
Alle kvinnene og godt over halvparten av mennene ble kastrert på psykiatrisk grunnlag. De fleste var pasienter i psykiatrisk sykehus eller åndssvakeinstitusjon, noen også i skolehjem. Kastrering ble ofte utført med samme begrunnelse som lobotomi: Pasientene skulle bli roligere og mindre utagerende.
«Holdningsløs, ugiddelig gutt»
Svært mange av de kastrerte kvinnene var mellom 16 og 19 år. De ble ofte omtalt som jenter med farlige seksuelle tendenser. Også unge gutter – ned til 13 år – ble kastrert på psykiatrisk grunnlag. Om flere het det at de var vanskelige, rømmelystne eller seksuelt brysomme.
I 1946 ble en skolehjemsgutt kastrert med denne begrunnelsen fra en psykiatrisk overlege:
Faren er periodedranker og har vært hjemmebrenner. Moren visstnok bra. Brødrene gjennemgående av dårlig kvalitet, arbeidssky og bråkmakere. […] Hjemmet betegnes i det hele av vergerådet som «dårlig». [Han] har vist seg som en holdningsløs, ugiddelig gutt, doven og ustadig.
I tillegg la overlegen vekt på at gutten var «homoseksuell av innstilling».
Mye tvang
Alle kastreringene med hjemmel i NS-loven – 49 menn og 7 kvinner – og vel halvparten (55 prosent) av kastreringene med hjemmel i 1934-loven ble foretatt på andres begjæring. Det innebar at vedkommende ble ansett som alvorlig sinnslidende eller «særlig mangelfullt sjelelig utviklet».
Mange formelt frivillige kastreringer med hjemmel i 1934-loven – med eller uten samtykke fra verge eller hjelpeverge – ble foretatt mens personen var i fengsel, psykiatrisk sykehus, åndssvakeinstitusjon eller skolehjem. Der ble initiativet til kastrering oftest tatt av andre, og valgfriheten for den enkelte var ofte svært begrenset.
Kritiske helsemyndigheter
Fra begynnelsen av 1950-åra avslo helsemyndighetene stadig flere søknader om kastrering.
En av grunnene var at kastrering ble vurdert som en terapeutisk fiasko – få pasienter ble roligere og mindre utagerende. En annen grunn var en svekket tro på at seksualforbrytelser var arvelig. En tredje grunn var at det ble betraktet som en uakseptabel form for tvang å gi seksualforbrytere valget mellom kastrering og langvarig internering.