print logo

Det første jernet

Første gang jern ble fremstilt i Norge, var omkring mid­ten av førromersk jernalder (300–400 f.Kr.). Ved hjelp av myrmalm, enkle smelteovner og hardt arbeid ble jernet etter hvert allemannseie.

Overgangen fra bronsealderen til jernalderen i Norge (500 f.Kr.) kjen­ne­teg­nes mer av at bronsen forsvinner, enn av at jernet introduseres. Jernet erstattet nemlig aldri bronsen.

Mens bronsen oftest ble brukt til statusobjekter som smykker, våpen og rituelle gjenstander i samfunnets øverste sjikt, var de første jern­gjen­stand­ene små personlige ting. Det tar mange hundre år fra bron­se­al­der­en er slutt, til jernet blir særlig utbredt i Norge. Etter hvert ble jern det første allmenne bruksmetallet, og det ble anvendt til alle mulige slags redskaper og våpen.

Gjenstander: beltehake, nål, to ringer og to plater av jern, på hvit bakgrunn
Beltehake, draktnål, to ringer og to plater av jern fra Grimstad i Aust-Agder. Foto: Elizabeth Skjelsvik/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-NC 3.0

De første funnene av jern i Norge er datert så tidlig som til yngre bron­se­al­d­er (1100–500 f.Kr.). For eksempel er det funnet spor etter små jernstifter på bronsebukkene fra Hadeland.

Blant de første gjenstandene av jern som kommer i førromersk jernalder (500 f.Kr. – 0), er små hekter og enkle nåler laget etter forbilde av tidligere bronsenåler. Disse ble brukt til å holde klærne på plass.

Også La Tène-fibler, en type forhistoriske forseggjorte sikkerhetsnåler, dukker opp i gravene og viser tydelig innflytelse fra keltiske områder.

Nål formet som en svanehals, fotografert i studio
Svanehalsnål av jern. Foto: Terje Tveit/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/CC BY-NC-ND 3.0

Den første jernproduksjonen

Har du sett små vannfylte myrhull med rødbrunt vann og noe som likner olje på overflata? Det betyr at myra inneholder jern. Nettopp dette visste stadig flere mennesker i Norge i førromersk jernalder.

De første sporene etter jernproduksjon i Norge er fra ca. 300–400 f.Kr. Fun­n­ene viser at noen behersket teknologien på den tiden, men jern ble bare produsert i liten skala i noe som kan ha vært små gropovner. Ar­keo­log­ene har ikke funnet noe som tyder på at man prøvde og feila, og vi kan derfor anta at noen brakte med seg kunnskapen utenfra. Ulike typer jern­vin­ne­an­legg tyder på at kunnskapen kom sørfra i Sør-Norge, mens folk i Midt-Norge lærte kunsten av kontakter lenger øst.

Jernet kalles gjerne «det demokratiske metallet», fordi det, i motsetning til bronse, var tilgjengelig som lokal ressurs for alle. Siden jern er avsatt i myrer over hele landet, heter det ofte at «hvem som helst» kunne lage jern.

Jernutvinning og teknologi

Fullt så enkelt var det likevel ikke. Å utvinne jern fra myrmalm er res­surs­krev­ende. For det første kreves mye kunnskap, både om hvor malmen kan finnes, og hvordan den skal behandles, og dessuten må noen ha ferdigheter som smed.

For det andre må man være mange. Jernutvinning er ikke et en­manns­fore­tak. Først trengs atskillige dagsverk for å hogge nok ved, som siden må tørke før en eventuelt kan lage trekull. Å grave ut myrmalm er også tungt arbeid som krever mange sterke folk.

Deretter må myrmalmen tørkes og så røstes, det vil si brennes slik at alt organisk materiale fjernes. Til slutt sitter man igjen med ren malm som kan transporteres til jernvinneanlegget.

De tidligste sjaktovnene besto av en rund eller oval pipe av leire bygd over ei stor hellelagt grop i bakken. I denne gropa samlet både jern og slagg seg. I pipa ble det lagt lag på lag med ved/trekull og malm, og ovnen måtte stadig mates med mer.

Jern har høyere smeltetemperatur enn de fleste andre stoffene i slagget. Derfor smelter slagget først og blir tyntflytende, mens jernet blir seigt og klumpete og samler seg til en stor «lupp» av råjern i bunnen av ovnen.

Sosiale konsekvenser

Behovet for samarbeid førte til at kunnskapen om jernutvinning ble spredt til mange. Hvem som helst kunne likevel ikke både mobilisere nok folk, ha eiendomsrett til ovnsanlegg og ha kontroll på sluttproduktet av mange menneskers innsats. Jernutvinning er dessuten en utmarksnæring som måtte utføres i roligere perioder i gårdens årssyklus, når man kunne unn­være de sterkeste i daglige aktiviteter for en periode.

Det var antakelig små forskjeller mellom folk i førromersk jernalder, men noen planla og hadde mest sannsynlig kontroll over tids- og ressursbruk på den enkelte gård. Etter hvert som jernproduksjonen økte i omfang, med­vir­ket dette antakelig til at noen kunne opparbeide seg høyere status og mer rikdom enn andre. Dette ser vi også spor av i gravskikken ved over­gang­en til romertida.

Av Lisbeth Skogstrand
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 26. okt. 2017 13:47