print logo

Enkeltpersoner trer fram

De første århundrene av førromersk jernalder (500 f.Kr – 0) var alle tilsynelatende like, som i en urkommunistisk drøm. Så skjedde det noe, og forskjellene mellom men­nes­ker og behovet for å markere dem ble til­syne­lat­ende større.

I den første halvdelen av førromersk jernalder ble alle gravlagt påfallende anonymt og likt. Alle ble kremert, og få fikk med seg gjenstander utover det som måtte sitte på klesdrakten, som små hekter, nåler og spenner.

Bøylenål i jern
Bøylenål av jern. Denne typen bøylenål kalles La Tène-fibel og er et typisk funn fra førromersk jernalder. Akkurat denne bøylen ble funnet på Braaten i Ringerike i Buskerud. Foto: Ann Christine Eek/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-SA 4.0

Lite og ingenting fortalte noe om den døde som person. Verken kjønnsroller eller sosial status ble markert.

Var alle like?

Kanskje speiler gravskikken at samfunnet i førromersk jernalder var det vi kaller egalitært. Makt og innflytelse var antakelig jevnt fordelt mellom små landsby - og gårdsenheter.

Likhet i gravene trenger likevel ikke å bety likhet i livet. Kanskje var det bare ikke ansett som god skikk å uttrykke individuelle forskjeller i forbindelse med gravlegging? Antakelig handlet gravleggingsritualene mer om over­ord­nete forestillinger og om den enkeltes plass i gruppen enn om in­di­vi­det i seg selv.

På den annen side ble ikke alle kremert og gravlagt på denne måten. Svært få barn fikk slike graver, selv om barnedødeligheten må ha vært høy. Os­teo­log­iske undersøkelser av de brente beina viser dessuten at en overvekt av de gravlagte, i hvert fall i Øst-Norge, var kvinner. Ble ikke menn flest kremert? Eller skulle ikke de brente beina etter menn graves ned i bakken?

Økende forskjeller

I løpet av de siste århundrene før Kr.f. begynte man å legge flere gjen­stan­der i enkelte graver. Noen få fikk nå store nåler av jern, eller belter og smyk­ke­nål­er av bronse, tydelig inspirert av keltiske tradisjoner. Samtidig som gradvis flere menn ble kremert og gravlagt, ble også forskjellene mel­lom manns- og kvinnegraver tydeligere enn før. Blant annet begynte man for første gang på omkring 1000 år igjen å legge våpen i enkelte menns graver.

Skisse av deler fra et belte
Tegning av deler av et belte bestående av bronseringer. Delene ble funnet i en grav fra førromersk jernalder på gården Nordre Rør i Rygge i Østfold. Slike belterester kan finnes i graver fra de siste århundrene f.Kr. Tegning og foto: Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-SA 4.0

Fra Danmark vet vi at det oppsto klare forskjeller mellom gårdsenhetene innad i landsbyen mot slutten av førromersk jernalder. Også i Norge dukket det opp enkelte langhus som var betydelig større enn hus flest.

På Hovde på Ørlandet i Sør-Trøndelag ble det i siste halvdel av førromersk jernalder bygget to usedvanlig store langhus. Det ene var ca. 33 meter langt, mens det andre var 28 meter langt. I tillegg lå en tredje mindre bygning i til­knyt­ning til det ene langhuset. Rundt bygningene var det laget ei inn­gjer­d­ing. Kanskje kan den strategiske beliggenheten ved innseilinga til Trond­heims­fjorden gi noe av forklaringa på gårdens størrelse.

Tegning. landskap med sjø i bakgrunn, gårdsanlegg beståande av to lange hus og ett kortere i forgrunne. Gårdsanlegget er inngerdet.
Karen Støren Binns' rekonstruksjonstegning av gårdsanlegget på Hovde. Rettighetsbelagt: NTNU Vitenskapsmuseet

Enkeltpersoner trer fram

Ved Bøli i Østfold ble en mann kremert og gravlagt i et importert romersk bronsekar helt mot slutten av førromersk jernalder. Med seg i grava fikk han også et enegga sverd med slire, en lansespiss, samt en skjoldbule og kant­be­slag fra et skjold. I tillegg hadde han en enkel fingerring av gull. Antakelig fulgte et bjørneskinn med på bålet, for et større antall brente bjørneklør ble også med i grava.

Foto. Svart bakgrunn. Helt enkel sirkelformet ring i gull som motiv. Gullringen er lyssatt og eksponert slik at framre del kjem i fokus, medan bakredel av ringen er litt dus.
Den enkle fingerringen fra grava ved Bøli. Ringen måler litt over to cm i diameter. Foto: Eirik Irgens Johnsen/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-SA 4.0

Liknende graver fra samme tid er også funnet flere andre steder i Sør-Nor­ge. Til forskjell fra tidligere uttrykte man nå også personlige forhold gjen­nom gravskikken. I hvert fall for noen personer.

Våpengravene kan ses som en del av en «latenisering», hvor elementer fra keltisk kultur ble tatt opp og tilpasset lokale tradisjoner også i ikke-keltiske områder som Danmark og Norge. Samtidig var fremveksten av våpengraver blant kelterne sannsynligvis en konsekvens av Romerrikets ekspansjon nord­over i det siste århundret f.Kr.

Av Lisbeth Skogstrand
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 25. jan. 2016 10:58