print logo

Det lille langhuset

I førromersk jernalder (500 f.Kr – 0) bodde de fleste i langhus. I den ene enden av huset bodde menneskene, i den andre enden bodde husdyra.

Spor etter bygninger fra førromersk jernalder (500 f.Kr – 0) viser at folk fortsatte å bygge og bo i langhus av samme type som i yngre bronsealder (1100–500 f.Kr). Det typiske huset var 10–20 m langt og ca. 5–7 m bredt. Slike langhus hadde to parallelle rekker av takbærende stolper inne i rommet. Veg­g­ene bestod gjerne av mindre tettsittende stolper med flettverk av greiner mellom. Utenpå flettverket klinte man leire, slik at vegg­ene ble tette mot vær og vind.

Under samme tak

Huset kunne være delt i to av et inngangsparti på midten. Her var det mot­stå­ende inngangsdører, én på hver langside av huset. På den ene siden av inngangene bodde folk. På den andre siden var fjøset, hvor det kunne stå både sau, geit og kveg. På denne måten delte dyr og mennesker bolig.

I tilknytning til langhuset var det gjerne en eller flere mindre bygninger. Disse kunne inneholde ild­steder og være ulike typer verksteder, treskehus eller lagerbygninger.

Vi kunne kalle dette for en gård. Samtidig var det ikke en gård slik vi kjenner den fra historisk tid med eiendomsrett, inngjerda hus og åkre og produksjon for salg og bytte. Derimot flytta man bebyggelsen relativt ofte, rydda nye områder og bygget nye hus.

Akvarell av bosetning i landskap: Tre langhus i bakgrunn, kvinner arbeider med krukker og planter, mann i forgrunn med okse og plog
Akvarell: jernaldergården på Forsandmoen av Else Lauvanger, 1984. Foto: Terje Tveit/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/CC BY-NC-ND 3.0

Inni huset

Inni huset var det som regel ett eller flere ild­steder. Disse ga både lys og varme og sannsynligvis laget man også mat her. Selv om det var åpning i taket for å slippe ut røyken, var nok boligen ganske røykfull. Særlig mye lys gir heller ikke et slikt ildsted, og vi kan regne med at mange aktiviteter fore­gikk utendørs i friskere luft og dagslys, i hvert fall i sommerhalvåret.

Antakelig fantes det benker langs veggene til å sove og sitte på, og ulike for­mer for hyller, kroker og kurver hvor alt hadde sin plass. Et 20 meter langt hus kan høres stort ut, men bare halve huset ble benyttet som bolig. Bolig­delen i de største husene fra før-romersk jernalder var derfor antakelig ikke mer enn i underkant av 50 m2, hvorav mye gikk bort i stolper, vegger og ildsteder.

De fleste husene var mindre. Antakelig hadde hvert hus sitt eget lille hus­hold som bestod av en liten familie med både voksne, gamle og barn i ulike aldre.

Jordbruk og ekspansjon

I løpet av førromersk jernalder økte befolkningen. De tok i bruk stadig nye om­råder hvor folk ryddet mark og bygde hus. Jorda ble, som i bron­se­al­der­en, pløyd med ard. Hva man dyrket varierte noe rundt omkring i landet, blant annet avhengig av lengden på vekstsesongen. De vanligste artene var havre, bygg og hvete.

Fotografi av kornsorter i tre rader, på oransje bakgrunn. Kornene er forkullet og er fra arkeologisk funn
Forkullet korn funnet på Forsandmoen: Agnekledd bygg (nedre rad), naken bygg (midtre rad), oppblåst byggkorn, gaffel av spelt og spelt (øvre rad). Foto: Åge Pedersen/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/CC BY-NC-ND 3.0

Antakelig drev de fleste en form for vekselbruk hvor de i perioder brukte marka som beite eller dyrket urter og andre nyttevekster enn korn. Vi finner spor av jordbruk helt nord til Malangen i Troms.

Mange steder var likevel dyrehold økonomisk viktigere enn korndyrking. I tillegg utgjorde sjømat, ferskvannsfisk, bær og ulike typer vilt betydelige innslag i kosten.

Hvordan finner vi hus?

Et hus med nedgravde stolper av tre vil etter hvert råtne og til slutt falle sammen hvis det ikke blir revet. I førromersk jernalder bygde man som regel nye hus istedenfor å reparere de gamle. De fleste langhus hadde antakelig en levetid på 30–50 år.

Hvordan kan vi finne slike hus i dag? Når arkeologene tror at de kan finne hus fra bronsealder eller jernalder, benytter de en utgravningsmetode som kalles flateavdekking. Det vil si at de fjerner matjord eller torv med gra­ve­mas­kin, slik at undergrunnen avdekkes. Dypere nedgravninger fra for­his­to­risk tid kan fremdeles være synlig som mørkere eller lysere flekker.

utgravningsplass, stolpehull er markert med grønne lapper
Slik kan sporene etter et hus fra førromersk jernalder se ut. Stolpehull er markert med grønne papplater. Fra utgravningen på Sømmevågen i Rogaland i 2013. Foto: Trond Meling/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/CC BY-NC-ND 3.0

De takbærende stolpene i langhuset ble gravd ned i dype groper i bakken. Noen ganger brukte man også store flate steiner til å støtte stolpene. I dag kan arkeologene finne spor etter disse nedgravningene. De vises gjerne som to noenlunde parallelle rekker av stolpehull. Av og til er spor etter de små veggstolpene bevart. Andre ganger kan vi se rester av en bred grøft der ytter­veggene stod.

Av Lisbeth Skogstrand
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. feb. 2016 10:29