print logo

Menneske eller dyr – eller begge?

I førkristen tid skilte man ikke mellom dyr og mennesker på samme måte som vi gjør. Man anså det for naturlig at noen mennesker kunne omskape seg til dyr; de ble opp­fat­t­et som samfunnets mektigste.

Dyrene var avgjørende for at mennesker kunne overleve, ikke fordi de kunne spises, men fordi de var i besittelse av så mange evner som mennesker var avhengige av, og som de derfor gjerne ville tilegne seg.

Ulven, bjørnen, villsvinet, ørnen og slangen var de foretrukne; de er farlige og ble derfor betraktet som de mektigste. For å få del i deres styrke ble men­nes­ker avbildet som dyr, og dyrene ble gjengitt på våpen og smykker.

Fra slutten av 400-tallet ble den særlige nordiske dyreornamentikken ut­vik­let med dyrene som sentrum, og navngiving av personer med dyrenavn fram­går av både sagaene og runesteinstekstene.

Dyreornamentikk

Dyreornamentikken oppsto i Sør-Skandinavia på slutten av 300-tallet etter Kristus og fortsatte i forskjellige stilarter frem til 1100-tallet. De eldste stil­ene er felles for de fleste germanske folkeslagene i Vest-Europa, som også Norden hører til.

I Vest-Europa opphørte dyrestilen i løpet av 600-tallet, 500 år tidligere enn i Norden. Begge steder skjedde det samtidig med kristningen, fordi kirken had­de en annen oppfatning av menneskers og dyrs plass i verden. I kri­sten­dom­men så man på mennesker som skapt i Guds bilde og alle dyr som un­der­ord­net mennesker; i den førkristne troen så man på dyr og mennesker som likeverdige.

Dyrestil

Gjennom dyreornamentikkens 700-årige historie endret den form og inn­hold, noe som er grunnlaget for at vi kan dele den opp i forskjellige stil­art­er. De eldste – Nydam-stilen, stil I og stil II – er felles over Vest- og Nordvest-Europa. Senere nordiske stiler er blant annet Vendel-stilene, Ose­berg-stilen, Borre-stilen, og Urnes-stilen.

Mange av vikingtidens stilarter er oppkalt etter betydningsfulle norske funn og lokaliteter. Den aller siste nordiske stilen har fått navn etter Urnes stav­kir­ke­por­tal fra 1200-tallet. Den yngste dyrestilen finnes med andre ord på de aller tidligste kristne bygningene, for senere å forsvinne og bli er­stat­tet av kristne symboler.

Relieff i tre som viser et dyr mellom slyngende linjer
Sentralt i Urnes-stilen er «det store dyret» som avbildes med meget smale eks­tre­mi­te­t­er, lang hals og et smekkert hode. Andre trekk er en tydelig a­sym­me­tri, en vekselvirkning mellom brede og smale linjer, lange, smale motiv og en jevn og gradvis smalere linjeføring. Foto: NTB scanpix

Dyr i ornamentikken

De eldste dyrestilene er samtidig også de som tydeligst viser naturalistiske og dermed gjenkjennelige dyr. Det viktigste dyret synes å være slangen, en­ten som et gjenkjennelig dyr eller ved at andre dyr fremstilles med slan­ge­for­met kropp. Andre dyr er villsvinet med store huggtenner, ulven med skarpe tenner og ørnen med krokete nebb. Dessuten finnes det et stort hestelignende dyr.

Ingen dyr er fremstilt fullt naturalistisk; de består alltid av flere forskjellige dy­re­arter satt sammen, inni hverandre eller som del av hverandre, i kom­pli­ser­te mønstre og motiver som ofte er mangetydige, det vil si at de kan tolkes på flere måter. Disse blandingsdyrene forener evner og makt fra mange for­skjel­lige arter og uttrykker slik noe sterkere og mektigere enn den enkelte dyrearten.

Mennesker i dyreham

Det er ikke uvanlig å se et menneskeansikt som del av dyret, for eksempel som låret på en ørn med store klør.

På en stor beltespenne fra Åker i Hedmark ses en sentral figur, en mann med krone på hodet. Beina hans er villsvinhoder, og armene hans er villsvinets for­bein. Mannen avbildes dermed som halvt menneske og halvt villsvin, og han er omgitt av to ørner som hvisker ham i øret, slik Odins ravner gjorde. Billedlig talt samles styrken fra dyrene i mennesket. Han får villsvinets kraft og fuglenes kunnskap; han blir mer enn et menneske.

Ornamentert spenne, ansiktmotiv midt i spenna
Spenna som ble funnet på Åker i Hedmark er laget av bronse og sølv og utformet i såkalt «stil II» av dyreornamentikken, en stilart som gjenfinnes i hele Europa. Foto: Eirik Irgens Johansen/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-NC 3.0

Dyr som personnavn

Mennesker ble oppkalt etter dyrene, og gjennom navnekombinasjonene per­son­i­fi­ser­te de dyrene og deres evner. Mest vanlig var bjørn, ulv, villsvin, ørn og orm, ofte i forskjellige kombinasjoner, for eksempel ørn + villsvin + ulv. Dermed tillegges navnebæreren de samlede evnene fra alle tre dyrene. Andre sammensatte navn er Kamp-Bjørn, Kamp-Ulv, Sverd-Ulv og liknende. Ofte gjenfinnes de samme kombinasjonene av dyr som i dyreornamentikken.

De største heltene i den norrøne litteraturen bærer dyrenavn, for eksempel Beowulf, som er sammensatt av bjørn og ulv, eller Bjarki, som betyr Lille­bjørn.

Av Lotte Hedeager
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 20. jan. 2016 16:15