Under folkevandringstidens (400–550) politiske turbulens ble romerske gullmynter, solidi, bindemiddelet i de militære alliansene med og mot den romerske keiseren.
Enorme mengder gull fløt i denne perioden ut fra Romerriket som krigsbytte eller tributtbetaling til germanske og ikke minst hunniske hærenheter, som kjempet på begge sider av grensen og skapte den turbulens, som fikk det vestromerske riket til å bryte sammen i 476.
En del av myntene ble smeltet om til hals- og armringer, draktspenner og smykker, som ble brukt i politiske allianser mellom hærledere, hvor troskap og gaveutveksling var grunnlaget. I Skandinavia omfattet denne praksisen også allianser med gudene, som fikk sin andel gjennom ofre i myrer og andre hellige steder.
Europas folkevandringstid
Perioden mellom 400 og 550 kalles den europeiske folkevandringstiden, på grunn av de mange historisk kjente folkevandringene og folkeflytningene. I de forutgående århundrene, mens Romerriket var på sitt mektigste, utgjorde romerne på den ene siden og de germanske stammene i det ikke-romerske Europa på den andre siden, to politiske og militære motpoler på kontinentet.
Men fra slutten av 300-tallet opptrer en enda sterkere militærpolitisk kraft, nemlig de asiatiske hunnerne, som gjennom overlegen militær strategi underla seg mange av de germanske stammene, i tillegg til å gjøre den romerske keiseren tributtpliktig.
Ringenes herre
Sammen med militærmakt var gaveutveksling det viktigste politiske virkemiddelet. Grunnleggende for makten var ikke å samle rikdom, men tvert imot å distribuere den for å sikre seg lojale hærstyrker i tidens mange væpnede sammenstøt og regulære kamper.
I sagn og sagaer kan vi lese om viktigheten av denne gavmildheten, med gullringer og våpen, med hester og skip, som forutsetter stadig tilegnelse av nye verdier gjennom kamp og hærtokter. Med hunnerne i Europa fikk gullet en særlig fremtredende plass i de politiske alliansene, hvor de romerske gullmyntene ble både mål og middel.
Gullgjenstander
Gullet var så å si maktens språk, ikke bare som solidi, altså penger, men omsmeltet og bearbeidet til smykker og ringer. De romerske gullmyntene var ikke penger i vår forstand, de var ikke kjøpe- og betalingsmiddel andre steder enn hos romerne selv. Blant germanske stammer oppstod den virkelige verdien gjennom omsmeltning til smykker og ringer; det var de som var alliansenes pris.
Derfor ser vi også at storgårdene og særlige religiøse sentre i Skandinavia har hatt egne verksteder. Størstedelen av gullmyntene ble omsmeltet til hals- og armringer; noen ble kunstferdig utsmykket med stempler og dyreornamentikk, andre var grove gullringer, «betalingsringer», hvor endene ble hugget av etter behov.
En særlig nordisk smykketype, brakteatene, ble skapt med utgangspunkt i den romerske gullmynten med dens keiserportrett. I det skandinaviske universet blir keiserportrettet erstattet av figurer med tydelig kobling til den nordiske gudeverdenen, slik den kjennes fra den senere Edda. Kanskje vi rett og slett ser Odin på det stedet hvor romerne plasserte sin keiser?
Gull i Skandinavia
Skandinavia fremstår som det mest gullrike området i folkevandringstidens Europa. Dette har flere forklaringer. Gullet viser at Norden var en integrert del av den hunniske alliansepolitikken, men gullet ble også anvendt i allianser som omfattet både mennesker og guder. De gavene som ble gitt til gudene, ble ofret gjennom nedleggelse i myrer og sjøer eller i jorden ved særlige hellige steder. Det er også derfor vi finner igjen så mye av det.
