print logo

Skandinavia og hunnerne

400-tallets asiatiske rytterkrigere, som under ledelse av Attila underla seg store deler av Europa og truet selv det romerske imperiet, er kjent under navnet hunnere. Om­fat­tet deres maktsfære også Skandinavia?

Fra antikke kilder er vi godt underrettet om hunnernes angrep på Ro­mer­rik­et. Vi vet at hunnerne underla seg mange germanske folk, og at deres fry­kt­e­de leder, hunnerkongen Attila, kontrollerte mange germanske stam­mer utenfor den romerske grensen. Mye tyder på at hunnernes over­her­re­døm­me også omfattet Skandinavia.

Hunnerne i Europa

Hunnerne var et asiatisk rytterfolk som på slutten av 300-tallet trengte inn i Europa fra de mongolske steppene. De utkjempet store slag mot goterne og andre germanske og nordiske folk, og deres tilstedeværelse i Europa utløste stor politisk turbulens, med folkevandringene og folkeflytningene som har gitt perioden navn: folkevandringstiden (400–550).

Fra antikke kilder kjenner vi til deres mange angrep på Romerriket, blant an­net beseiret de og deres gotiske allierte den romerske hæren i et stort slag i Hellas, hvor også keiser Theodosius ble drept. Hunnerne var kjent for sin ufattelige brutalitet, og de østromerske keiserne forsøkte siden å kjøpe seg til fred gjennom enorme årlige tributtbetalinger av solidi (romerske gull­myn­ter) til hunnerne.

Gull

Ut over våpenmakt var de romerske gullmyntene Attilas egentlige makt­in­stru­ment, fordi de ble brukt som betaling til hunnernes mange al­li­er­te blant de germanske krigerfolkene. Noen av de germanske kri­ger­folk­ene sloss sam­men med hunnerne mot den ro­mer­ske hæren, andre kjempet for den ro­mer­ske hæren mot hunnerne og deres al­li­er­te. I dette komplekse og tur­bu­len­te politiske landskapet, som også skandinaviske folk var en del av, kom store mengder gull til Skandinavia.

Sirkelformet smykke i gull, ornamentert, ansiktmotiv i midten
Hengesmykke i gull fra Farsund i Vest-Agder. Foto: Eirik Irgens Jo­han­sen/Kul­tur­his­torisk museum, UiO/CC BY-SA 4.0

Romerske solidi ble smeltet om til gullringer: massive hals- og armringer, noen såkalte betalingsringer med avhuggede ender og andre mer kun­st­fer­dig utsmykkede ringer i den nye kunststilen, dyreornamentikken. Til samme periode hører også karakteristiske store forgylte og dy­re­or­na­men­ter­te dra­k­t­spen­ner støpt i sølv eller bronse. Denne enorme gull­rik­dom­men, basert på hunnernes utpressing av romerne, viser at Skan­di­na­via var en fullverdig del av det europeiske alliansenettverket i fol­ke­van­dri­ngs­tid­en.

Tegning av motivet på hengesmykke: motivet, et menneskeansikt og et dyr, sees tydeligere
Avtegning av hengesmykket. Foto: Kulturhistorisk museum

Spor etter hunnerne

Hunnerne var et nomadefolk, de bodde i telt, og alle deres eiendeler lot seg transportere på hesteryggen. De bygget aldri byer, monumenter eller store gravhauger, og de etterlot seg få materielle spor. Uten antikkens beretninger ville vi aldri ha visst hvilken rolle de spilte i den europeiske historien.

Hunnerne opprettet sitt hovedkvarter på steppene i det østlige Ungarn, men plasseringen er ukjent. Herfra dro de – og deres germanske allierte – rundt i Europa på erobrings- og plyndringstokt. Som rytterkrigere var de kjent for sin enorme mobilitet, de kunne i prinsippet krysse Europa på få uker, og det var denne hastighet, i kombinasjon med vold og belønninger i form av gull, som var deres styrke; de erobret aldri land.

Hunnerne i Skandinavia?

Som del av en diplomatisk delegasjon i året 449 besøkte den bysantinske his­to­ri­ker­en Priskos hunnerkongen Attilas hoff og skrev ned sine opp­le­v­el­s­er. Her beretter han om samtalen med en romersk ambassadør som fortalte at Attilas makt strakte seg over større områder enn noen an­nens, og for å gi ordene vekt nevner han blant annet at Attila regjerte så lang mot nord som «øyene i Oseanet».

Hvilket område Priskos viste til, er omdiskutert. Det kan være de britiske øy­ene, men de mange gullfunnene i Skandinavia peker i retning av at disse øy­ene snarere er Sør-Skandinavia. Kanskje ser vi helt konkrete spor av hun­ner­ne blant annet i dyreornamentikkens bevisste bruk av asi­a­tisk­lik­n­en­de menneskeansikter?

Av Lotte Hedeager
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 20. jan. 2016 16:08