Fra antikke kilder er vi godt underrettet om hunnernes angrep på Romerriket. Vi vet at hunnerne underla seg mange germanske folk, og at deres fryktede leder, hunnerkongen Attila, kontrollerte mange germanske stammer utenfor den romerske grensen. Mye tyder på at hunnernes overherredømme også omfattet Skandinavia.
Hunnerne i Europa
Hunnerne var et asiatisk rytterfolk som på slutten av 300-tallet trengte inn i Europa fra de mongolske steppene. De utkjempet store slag mot goterne og andre germanske og nordiske folk, og deres tilstedeværelse i Europa utløste stor politisk turbulens, med folkevandringene og folkeflytningene som har gitt perioden navn: folkevandringstiden (400–550).
Fra antikke kilder kjenner vi til deres mange angrep på Romerriket, blant annet beseiret de og deres gotiske allierte den romerske hæren i et stort slag i Hellas, hvor også keiser Theodosius ble drept. Hunnerne var kjent for sin ufattelige brutalitet, og de østromerske keiserne forsøkte siden å kjøpe seg til fred gjennom enorme årlige tributtbetalinger av solidi (romerske gullmynter) til hunnerne.
Gull
Ut over våpenmakt var de romerske gullmyntene Attilas egentlige maktinstrument, fordi de ble brukt som betaling til hunnernes mange allierte blant de germanske krigerfolkene. Noen av de germanske krigerfolkene sloss sammen med hunnerne mot den romerske hæren, andre kjempet for den romerske hæren mot hunnerne og deres allierte. I dette komplekse og turbulente politiske landskapet, som også skandinaviske folk var en del av, kom store mengder gull til Skandinavia.
Romerske solidi ble smeltet om til gullringer: massive hals- og armringer, noen såkalte betalingsringer med avhuggede ender og andre mer kunstferdig utsmykkede ringer i den nye kunststilen, dyreornamentikken. Til samme periode hører også karakteristiske store forgylte og dyreornamenterte draktspenner støpt i sølv eller bronse. Denne enorme gullrikdommen, basert på hunnernes utpressing av romerne, viser at Skandinavia var en fullverdig del av det europeiske alliansenettverket i folkevandringstiden.
Spor etter hunnerne
Hunnerne var et nomadefolk, de bodde i telt, og alle deres eiendeler lot seg transportere på hesteryggen. De bygget aldri byer, monumenter eller store gravhauger, og de etterlot seg få materielle spor. Uten antikkens beretninger ville vi aldri ha visst hvilken rolle de spilte i den europeiske historien.
Hunnerne opprettet sitt hovedkvarter på steppene i det østlige Ungarn, men plasseringen er ukjent. Herfra dro de – og deres germanske allierte – rundt i Europa på erobrings- og plyndringstokt. Som rytterkrigere var de kjent for sin enorme mobilitet, de kunne i prinsippet krysse Europa på få uker, og det var denne hastighet, i kombinasjon med vold og belønninger i form av gull, som var deres styrke; de erobret aldri land.
Hunnerne i Skandinavia?
Som del av en diplomatisk delegasjon i året 449 besøkte den bysantinske historikeren Priskos hunnerkongen Attilas hoff og skrev ned sine opplevelser. Her beretter han om samtalen med en romersk ambassadør som fortalte at Attilas makt strakte seg over større områder enn noen annens, og for å gi ordene vekt nevner han blant annet at Attila regjerte så lang mot nord som «øyene i Oseanet».
Hvilket område Priskos viste til, er omdiskutert. Det kan være de britiske øyene, men de mange gullfunnene i Skandinavia peker i retning av at disse øyene snarere er Sør-Skandinavia. Kanskje ser vi helt konkrete spor av hunnerne blant annet i dyreornamentikkens bevisste bruk av asiatiskliknende menneskeansikter?