print logo

Et klasseløst steinaldersamfunn

Gravene fra eldre steinalder viser at det var liten forskjell på folk – i hvert fall i døden.

En form for forskjellsbehandling av sosiale grupper finnes i nesten alle jordbruks- og industrisamfunn. Gravene fra eldre steinalder viser at det var liten forskjell på folk – i hvert fall i døden.

To ulike former for begravelse var vanlige. Enten brente man de døde, eller så ble de begravd i enkle jordgraver – sittende eller liggende. De døde ble gjerne begravd på eller i nærheten av boplassen.

Gravene er enkelt utstyrt. Gravgaver er stort sett jaktutstyr eller personlig verktøy. Perler, skjell eller andre anheng kan ha vært smykker eller deler av dekorerte drakter. En sjelden gang finnes graver der den døde er utstyrt med noe spesielt. Det kan være et fossil, et helt gevir eller en fjærprydet vinge.

Hvem var det som fikk disse spesielle gavene? En teori er at de rikeste gravene viser oss de to mest verdsatte gruppene i eldre steinalder: unge kvinner som kunne føde barn, og godt voksne menn som kunne sikre vellykket jakt.

Kjønnsroller

I enkelte tilfeller ser vi mennesker som kan ha vært den tidens helter. De kombinerte morsrollen med jegeren. I en grop i Barum i Sverige er det funnet levninger av en tibarnsmor. Etter gravgodset å dømme var hun utstyrt for jakt.

Fotografi av skjelett, sittende, i grop
Fiskeren fra Barum – et 9000 år gammelt skjelett funnet i Barum/Bäckaskog i Sverige. Ved skjelettet fant man en pilspiss og et syllignende redskap som kan ha blitt brukt til å lage fiskegarn. Ut fra forestillingen om at jakt og fangst hører til mannens domene, gikk arkeologene som gjorde funnet i 1939 ut fra at dette var levningene etter en mann. Denne oppfatningen var gjeldende frem til 1970-tallet da analyser av bekkenet viste at skjelettet er etter et menneske som i tillegg til å ha vært jeger og fisker, også har gjennomgått flere barnefødsler. Fiskeren fra Barum var om lag 150 cm høy og 45 år gammel da hun døde. Foto: Statens historiska museum, Stockholm/CC-BY-2.5

Blant alle fangstfolk vi kjenner til gjennom etnografien, er jakt på storvilt sett på som det gjeveste i livet. I den grad man har ritualer og mytologi, kretser kosmologien nettopp rundt storviltjakten. Jakt på storvilt er i dag mennenes domene. Barum-kvinnen viser at steinalderens kjønnsroller ikke var rigide. Kvinnene var like høyt verdsatt som menn.

Hundeliv

I våre dager regnes en familie som foreldre og barn. Tradisjonelle samfunn inkluderer også fjernere slektsledd i kjernefamilien.

Sosiologen Thorstein Veblen, som levde ved forrige århundreskifte, har påpekt at i tillegg til dette inkluderer både de rikeste og de fattigste i moderne samfunn også husdyr i familiedefinisjonen. Ikke alle husdyr får denne æren. Det er særlig jaktkameratene, hesten og hunden, som får familiestatus.

Hesten var ikke temmet i eldre steinalder. Det eneste tamdyret var hunden. Den var til gjengjeld en viktig del av samfunnet. Hunden var menneskets kumpan i jakten, og de holdt også vakt ved leirplassen, slik at fiender og villdyr ikke kom ubemerket inn. Hunden var høyt verdsatt, og i døden ble det gjort like mye ære på den som på de avdøde menneskene.

Det er grunn til å tro at menneskene oppfattet hunden som en del av familien eller samfunnet, på lik linje med andre samfunnsmedlemmer. Som Veblen bemerket, er dette merkelig gjenkjennelig. Her kan vi mer umid­del­bart forstå hvordan steinaldermenneskene tenkte.

Homo bellicus – krigeren

Vår tids forståelse av steinalderen pendler mellom to ytterligheter. Den mest populære er at steinalderen var en ekkel, brutal og konfliktfylt tid. Forskningen på steinalderen har derimot vist at steinaldersamfunnene var både levedyktige, avanserte og veltilpassede. Livet i steinalderen var likevel ikke noen ren idyll. Påfallende mange skjeletter bærer spor av vold. Det er funnet pilspisser sammen med skjeletter i en slik posisjon at de må være dødsårsaken.

Kranie på stake, med stykke av pil gjennom neseåpning
Kranie funnet med gjennomborende pilspiss. Foto: Roberto Fortuna & Kira Ursem/Nationalmuseet, København

Hodeskaller, armer og bein bærer spor av slag- og støtskader, etter klubber og økser. De mange voldsskadene og voldsomme utgangene på livet kan ved første øyekast virke primitivt. Men volden i steinalderen er ikke verre enn den som kan dokumenteres i vikingtiden, under trettiårskrigen eller for den slags skyld i dagens krigssoner. Det er snarere vår egen tid her i Norge som er unntaket.

Av Håkon Glørstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 20. jan. 2016 10:29