Så vidt vi vet, kom den første koloniseringsbølgen etter istiden fra Vest-Europa, via dagens Danmark og den svenske vestkysten.
Disse menneskene hørte til samme mennesketype som oss, Homo sapiens. De var nok lyse i huden – for med mørk hudfarge ville de hatt problemer med å få nok vitamin D i det kalde nordiske lyset. Alt tyder på at de var etterkommere av storviltjegere som i flere tusen år hadde levd i randsonen av den store nordeuropeiske isbreen.
I Oslofjorden lå en enorm isbarriere som strakte seg fra Østfold og langt ned på Agder-kysten. Først når den forsvant, rundt 9300 f.Kr., kunne menneskene ta seg inn i Norge. Men da kysten først ble tilgjengelig, gikk koloniseringen fort. Det ser ut til at hele kystlinjen ble tatt i bruk på bare 300 år.
«Homo Norvegicus»
Tok man de første nordmennene nærmere i øyesyn, ville man oppdaget at de var litt lavere enn oss og hadde langt mer muskuløs kropp og kraftigere beinbygning. Det skyldes imidlertid ikke at de tilhørte en annen rase.
Livet som jeger, fisker og samler var hardt fysisk. Muskulaturen og beinbygning ble derfor mer robust. Et liv som sofagris ville gitt dem like spinkel kropp som vi har.
De samme forskjellene kunne man også se i ansiktstrekkene. De var grovere skulpturert enn oss. Øyenbrynsbuer, kinnben og kjever var kraftig utviklet fordi ansiktet, særlig kjevene og tennene, ble brukt som redskap til hardt fysisk arbeid. Tennene var uten karies, men tidlig nedslitt.
Skader og sykdom
Fra Norge er det funnet få skjeletter fra eldre steinalder. De vi har, stammer fra både menn, kvinner og barn. Fra Danmark og Sverige er det bevart flere skjeletter.
Overraskende mange skjeletter har spor av skader og ulykker. Skadene skyldes nok i mange tilfeller et hardt og risikofylt liv. Likevel var det noen som rakk å bli gamle før døden innhentet dem, helt opp til 60–70 år.
For kvinner var død i barsel en vanlig utgang på livet. Sult og sykdom kunne også ta folk av dage, særlig barn. Enkelte skjeletter viser matmangel i oppveksten. Demografien var nok lik gårsdagens u-land, som ikke hadde tilgang på medisiner og nok mat. Flere av disse landene har hatt en gjennomsnittsalder på under 30 år.
Våre forfedre?
Er eldre steinalders nordmenn våre forfedre? Tja, er nok svaret på det, både kulturelt og genetisk betraktet.
Gjennom hele den eldre steinalderen vandret folk inn og ut av dagens Norge. Det var en nødvendighet. Fangstfolk bor spredt. De kan ikke bo tettere enn naturgrunnlaget tillater.
Mest sannsynlig bodde de sammen med slektninger, barn og ektefeller.
Det betød at de unge måtte finne ektefelle i andre områder dersom de ønsket å stifte familie. Incest er like forbudt blant fangstfolk som hos oss. Ektefeller ble derfor skaffet langveisfra. Folk dro fra dagens Norge, og andre mennesker kom hit.
Epidemier, sviktende mattilgang eller naturkatastrofer kunne fjerne hele befolkninger i store områder. Landskap kunne ligge øde i en generasjon eller to før nye folk flyttet inn. Tusener av år med slike hendelser har endret befolkningens arvemateriale mange ganger.
I tillegg kommer alle de befolkningsmessige endringene som skjedde i yngre steinalder og de etterfølgende epokene. Det er med andre ord få blodlinjer som tar oss direkte tilbake til eldre steinalder i Norge.
Se NRK-programmet Norske røter, episode 1: Pionerene ved iskanten: