I våre dager vil sterke krefter i samfunnet skille stat og religion. Å skille politikk fra religion ville vært utenkelig i steinalderen. Makt og politikk var vevet sammen med ervervsliv, religion og samfunnsroller.
Storviltjakten var en av de viktigste politiske og religiøse institusjonene i steinalderen. Det var som vellykket jeger man også fikk innflytelse på samfunnslivet. Da som nå bygget politisk makt på overbevisning om gavmildhet. Det var ikke nok å være dyktig med buen og spydet. Man måtte også sjenerøst dele jaktbyttet ut til alle dem som man ønsket støtte fra.
Sideflesk og valgflesk
Det var utsikter til goder og gevinster som gjorde at folk fulgte de gode jegerne. Da som nå balanserte disse jegerpolitikerne mellom det å spre ut reelle goder og fordele valgflesk.
Skulle de hevde seg i kampen med andre stormenn, var det ikke nok bare å gi gaver til sine egne. De måtte også pleie båndene til andre framtredende personer i andre stammer eller grupper for å sikre seg innflytelse og tilgang på ettertraktede varer og kanskje potensielle ektefeller. Gjennom slike kontakter ble større regioner bundet sammen.
Brukte man for mye ressurser på andre storkarer, vel, da mistet man støtten hjemme, og maktgrunnlaget forsvant.
Samfunnets okser
De med innflytelse identifiserte seg i stor grad med kilden til makt: storviltet. De framstilte seg selv som samfunnets okser, slik den store elgoksen dominerer resten av flokken. Oksen ble menneske og mennesket ble elgokse. På helleristningene er flere av dyrene dekorert med mønster fra menneskenes verden, og mennesket kledde seg i elgens skinn.
Geviret er hjortedyret fremste status- og maktsymbol. Store gevir ble lagt i gravene til spesielle mennesker. Gevirformen går igjen i menneskets verdighetstegn – økser og hakker. Disse var våpen og statussymbol – menneskets gevir, på linje med gevirkronen til elgoksene.
Av gevir lagde man også pil- og spydspisser som man brukte til storviltjakten. Dermed ble hjortedyret selv forutsetningen for ny storviltjakt. Menneske og dyr smeltet sammen til en omskiftende enhet der man vekselvis var giver og mottaker av den andres gunst og gaver. Jakten ble del av en større kosmologi der mennesker og hjortevilt var likeverdige partnere.
Et konservativt styre
Den tette sammenkoblingen mellom makt, religion og ervervsliv virket konserverende på samfunnslivet. Da menneskene i resten av Europa gikk over til jordbruk og med det en helt ny samfunnsform og kosmologi, valgte Nordens jegere og sankere å fortsette sitt tradisjonelle liv, selv om de visste at det eksisterte alternativer som kunne gi sikrere mattilgang og større forutsigbarhet.
Man kan dermed si at tradisjonen veide tyngre enn den personlige karismaen som den enkelte jegeren hadde. Tradisjonen omsluttet individualiteten. Det blir logisk også fordi individualiteten i form av jaktlykke og personlig dyktighet forutsatte at det tradisjonelle samfunnet besto. I jegernes verden var bondelivet intet attraktivt alternativ til det livet de levde. Tvert imot må det ha virket absurd og uforståelig.
