Eldre steinalders båtferder foregikk i smult farvann, og land var alltid i sikte.
160 kilometer sør for Lindesnes strakte et skogbevokst sletteland seg – Doggerland. I første del av eldre steinalder var England landfast og del av dette slettelandet, som strakte seg helt øst til Danmark og Nederland.
Doggerland – et tapt kontinent
Med stigende havnivå forsvant etter hvert det meste av dette kontinentet. Dagens Doggerbank – høyplatået i fortidens Doggerland ‒ lå lenge som en stadig mer ensom øy i Norskehavet. De siste restene forsvant i havet først ved slutten av eldre steinalder, 5000–4000 f.Kr.
På Doggerland levde det mennesker. Så vidt vi vet, var det aldri direkte kontakt mellom disse bosettingene og dagens Norge. All kontakt sørover gikk via Båhuslen og Oslofjorden. Dette ble vår port mot Europa.
Hadde menneskene i eldre steinalder våget spranget over Norskerenna, kan det være at vår historie ville sett svært annerledes ut. Spranget var imidlertid for stort – kanskje teknisk og i hvert fall mentalt.
Ex oriente lux
Lyset kommer fra Østen – så gjør også mange av steinalderens store oppfinnelser. Norge og Norden var en viktig kanal for å spre disse store oppfinnelsene til Europa.
Lenge før Europas bønder brente det første leirkaret, var keramikk kjent blant Asias fangstfolk. Hunden kommer fra øst – og mange av den eldre steinalderens mest effektive redskaper kommer fra Sibir og steppene mellom Russland og Kina.
På de store vannveiene, fra Norden og dypt inn i Russlands hjerte, ble de store vinterreisene foretatt. Sleder og ski sørget for at transporten gikk effektivt og fort.
Norge var ikke en utpost i Europa, men del av et pulserende nettverk av levedyktige samfunn av jegere og fiskere.
Først lang tid senere, rundt 2400 før Kristus, oppsto de kulturelle skillene mellom øst og vest som skulle prege den europeiske og norske historien.
Folk og grupper
Kongeriket Norge var ikke engang påtenkt i steinalderen. Menneskene levde som medlemmer i andre og mindre sosiale grupper som gikk på kryss og tvers av dagens politiske grenser.
Vi kan skille ut flere slike tradisjonsområder eller territorier i eldre steinalder. Innenfor disse territoriene får vi tro at folk hadde mer med hverandre å gjøre enn de hadde med folk utenfor. Ofte, men ikke alltid, dannet naturgrenser også grenser mellom mennesker.
Den norske østkysten vestover til Lista og den svenske vestkysten til Kungsbacka var et eget tradisjonsområde. På Vestlandet kan man skille ut to slike tradisjonsområder. Fra Romsdalen og nordover strakte nok et område seg.
Helt i nord er Finnmark et slikt tradisjonsområde. Vi vet ikke hvor langt sør det strekker seg. Men vi vet at særlig områdene rundt Varangerfjorden er forbundet med områdene lenger øst – mot dagens Russland og Finland.
Kontakt med andre folk
Levde folk isolert innenfor disse territoriene?
Svaret på det er nei. De må ha hatt jevn kontakt med andre folk i andre områder. Langreiste råmaterialer og eksotiske gjenstander vitner om det.
Gjennom et lappeteppe av små og store nettverk ble dagens Norge bundet sammen med resten av verden. Noen fremmedfolk hadde man kanskje selv møtt. Andre var til stede som spennende historier ved kveldsbålet.
