Hjemstavn

Hva var hjemme for menneskene i eldre steinalder? For oss er det et selv­følgelig spørsmål. Det er imidlertid ikke like opplagte svar på det i stein­alder­en. I motsetning til de fleste av oss bodde ikke steinalderens mennesker på bare ett sted – hjemme. De holdt til i et landskap.

Hjemme i landskapet

Med skiftende årstider, på grunn av krangler med andre eller kanskje av lyst til å treffe andre mennesker, flyttet de rundt. Stedene de oppsøkte, var gjerne de som ga mest mat på en enkel måte. De ulike årstidene åpnet spis­kam­mers på forskjellige steder i landskapet.

Til enkelte tider av året møttes hele slekten eller stammen for en kortere eller lengre periode. Dette var tiden for sladder og siste nytt, kanskje noen nye fjes hadde dukket opp, og kanskje man kunne bytte til seg spennende, nye varer, medbrakt fra fjerne utkanter. Disse møteplassene var de viktigste bo­plas­s­ene i landskapet. De var ankerpunkter både i livet og i landskapet.

Boplassen

Selv om hjemmet var flere steder, var bo­plas­s­en viktig. Skogen sto tett, og det krevde tid og arbeid å holde et område lysåpent. Landskapet rundt bo­plassene var tydelig merket av menneskenes arbeid og prosjekter.

Ved sjøen lå de store fiskerusene. I skogen bak var fangstgropene som det hadde vært så mye bry med å grave. Hassellundene krevde jevnt tilsyn. Det gjorde også lysningene i skogen som de hadde ryddet med ild for å lette jak­t­en. Husene hadde det tatt lang tid å bygge – og når de først sto der, kunne de brukes i lang tid med jevnt vedlikehold.

Stanken av søppel som hopet seg opp rundet husene, var derfor også lukten av historie og hevd på stedet. Søppelhaugen ble et håndfast bevis på at de hadde vært i området i lang tid.

Begravd i søppel

Noen mener at søppelhaugene var mer enn bare, ja, nettopp, en haug med søppel. De kan ha vært monumenter over samfunnet og det livet de levde.

I en hule i Viste i Rogaland hadde det bygd seg opp tykke søppellag i og uten­for hulen. Blant matsøppel og skjell fant man graven til en 15 år gammel gutt, Viste-gutten. Også fra andre huler og dynger kjenner vi begravelser. Å bli begravd i søppelhaugen på boplassen var kanskje den beste utgangen på jordelivet. Da hvilte man blant sine egne.

De dødes land

Ikke alle ble begravd i dyngene på boplassen. I Danmark og Sverige har man funnet gravplasser fra eldre steinalder. Slike har vi nok også hatt i Norge, men her er det ennå ikke funnet noen.

Gravplassene lå i nærheten av boplassen. Enten på lave høydedrag bak strand­boplassen eller på sandbanker og lave sandøyer i nærheten. Store grav­plas­ser som ligger øst og nord for Østersjøen, viser at slike kunne brukes i svært lang tid, over flere tusen år.

Slike anlegg med gamle, velbrukte boplasser og tilhørende grav­plas­s­er var antakelig ankerpunkter i menneskenes liv og årssyklus i eldre steinalder. Her møttes de levende og de døde.

I mangel av en dynge

Søppeldyngene i eldre steinalder besto for en stor del av tomme skjell fra mange skalldyrmåltider. Naturen kan også skape hauger med skjell som kan minne om steinalderens skalldynger. På grunn av landheving kan naturlige skjellbanker bli liggende på tørt land som naturskapte hauger.

Det er grunn til å tro at enkelte av disse haugene kan ha blitt oppfattet på samme måter som møddingene i steinalderen – som minnesmerker over tidligere liv. I slike naturlige skalldynger finnes det nemlig begravde men­nes­ker fra steinalderen.

Et funn fra det gamle norske landskapet Båhuslen er spesielt rørende. I en naturlig skjellbanke på høydedraget bak en boplass lå et par der den ene holdt rundt den andre, som om de sov sammen. Skjelettene er tolket som restene av en mann og en kvinne. Kanskje et kjærlighetspar begravd i naturens eget hjemstavnsmonument?