print logo

Et bonde- og fiskersamfunn

Ved midten av 1800-tallet var Norge fortsatt et land av bygdefolk. De aller fleste levde av landbruk og fiske.

I 1825 bodde 87 prosent av den norske befolkningen utenfor byer og andre tettsteder. I 1875 var tallet fortsatt så høyt som 76 prosent. Det store flertallet var bønder og fiskere, om man også regner husmenn og andre arbeidsfolk som bønder. De fleste drev med flere sysler: jordbruk, skogbruk, fiske, sjøfart og litt håndverk. Et «mangesysleri» har det vært kalt.

Maleri av bønder som kjører og merker tømmerstokker i vinterlandskap. Kjøper med notatbok kledd i pels.
Skogen var en viktig inntektskilde for bønder. Hogsten og frakten av tømmeret til kjøpere skjedde gjerne om vinteren, som dette maleriet fra 1857 av Johan Fredrik Eckersberg viser. Foto: Nasjonalbiblioteket/CC PDM

Noen ytterst få folk på bygdene var embetsmenn, lærere, handelsfolk eller arbeidet i gruver, ved jernverk eller i andre bedrifter. Men også mange av disse var bønder på deltid, inkludert embetsmennene med sine embetsgårder.

Husmannsvesenet nådde sitt høydepunkt i 1850-årene. Teknisk utvikling i jordbruket og flytting til byene og Amerika gjorde at jordbrukets eiendomsløse etter dette ble færre.

Gårdbrukere og leilendinger

Ryggraden i bondesamfunnet var den selvstendige gårdbrukeren, mannen (i noen tilfeller enken) som eide sin gård. Han hadde stemmerett i kraft av sin eiendom og skattet av den. Han forvaltet eiendommen som han ville, men på vegne av familien.

Odels- og åsetesretten sa at gården skulle gå udelt i arv til eldste sønn, og at gården kunne tas tilbake på odel innen en viss tid om den hadde gått ut av familiens eie. Det forhindret ikke at en god del gårder kom «i handelen», ut av familiens eie.

En god del gårdbrukere var imidlertid ikke selveiere, men leilendinger, særlig på Nordvestlandet og i Nord-Norge. Deres status lå imidlertid nær gårdbrukerens; de satt ofte lenge på gården, og de hadde stemmerett. Fra 1820-årene fikk mange også muligheten til å kjøpe gården.

Husmenn og tjenestefolk

En nesten like stor gruppe som gårdbrukerne var husmenn og andre eiendomsløse. De utgjorde en sterkt voksende skare på 1800-tallet, noe som skyldtes befolkningsøkningen og vanskeligheten med å dele gårdsbruk. Vi kan tale om en proletarisering i bondesamfunnet. Husmannsfamiliene leide hus og ofte en jordlapp på gårdbrukerens grunn, mot leie og arbeidsplikt hos gårdbrukeren, som kunne si opp avtalen.

De fleste gårder hadde tjenestefolk av begge kjønn, mennene fungerte som gårdsarbeidere. Å være tjener var en midlertidig rolle, og de fleste ble husmenn når de giftet seg. En annen gruppe var innerstene, gjerne ektefolk, som bodde på gården som gårdsarbeidere.

Størrelsen på gårdsbrukene varierte sterkt, både innenfor og mellom landsdelene. Storgårder fantes særlig i brede bygder på Østlandet og i Trøndelag. Her var det også flest husmenn, mange av dem rene arbeidshusmenn uten jord. Sosiale forskjeller var mindre langs kysten, der brukene ofte var små, og husmennene hadde muligheter til attåtnæringer.

Hva ble dyrket?

De største kornslagene i det karrige klimaet mange steder i landet var havre og bygg, som kunne dyrkes så langt nord som i Troms. I det varmere klimaet på Østlandet og i Trøndelag ble det også dyrket hvete. Potetdyrkingen var i sterk framgang utover på 1800-tallet, og andre grønnsaker og rotfrukter var vanlig.

Fordi mange gårdsbruk hadde dyr – storfe, geiter, sauer og gris – var graset viktig som fôr. Det meste var natureng, dyrking av gras kom senere. Det betydde at seterbruket var viktig, der buskapen kunne beite om somrene. Dyrene var viktige for det de ga av melk, kjøtt, ull og skinn og dessuten gjødsel til åkeren. De litt mer velstående bøndene hadde også hest.

Fiskerbønder

Langs hele kysten, og enkelte steder ved innsjøene og langs elvene, var fisket en særs viktig næring. Det gjaldt især fra Rogaland og helt til den russiske grensen. Overalt ble det drevet heimefiske til daglig forbruk, men enda viktigere var de store sesongfiskeriene. Heltidsfiskere fantes, men de fleste var også bønder, vi snakker derfor om fiskerbønder.

Maleri. Motivet er fiskerscene i snøkledd landskap. Strand med fiskere og fiskerutstyr, fiskebåter på vannet
Fiske i Steigen i Salten i Nordland. Malt av Mathias Stoltenberg i 1859. Foto: O. Væring Eftf. AS  

De store torskefiskeriene fant sted i Nord-Norge, med deltakere fra Trøndelag og nordover. Sildefisket fant særlig sted på Vestlandet, men fra 1860-årene også på kysten av Nordland. Alle fiskere var menn. I sesongene var de ofte lenge borte fra gården, og i praksis var det derfor kvinner og barn som stelte gården, jorda og dyrene.

Torsken ble foredlet til tørrfisk og klippfisk og solgt gjennom byene til utlandet. Fiskeriene knyttet på den måten befolkningen langs kysten til en større verdensøkonomi og ga fiskerbondefamiliene inntekter til å kjøpe det som gården ikke kunne gi av mat.

Binæringer

Norske bønder kombinerte ikke bare jordbruk og fiske. Mange steder var skogen viktig, som byggemateriale, gjerdefang og brensel. De mange sagbrukene ga også sysselsetting. På Østlandet brente mange bønder trekull til jernverkene. Langs kysten drev mange fraktefart eller var sjøfolk i utenriksfart.

Bøndene var stort sett sine egne håndverkere, men i de fleste bygder fantes det bønder som spesialiserte seg i forskjellige håndverk og produserte for andre, som smeder, snekkere, hjulmakere, skreddere, skomakere, båtbyggere eller i husflid. Flere steder i landet lå det jernverk eller gruver der arbeidet kunne kombineres med jordbruk, men her fantes det også heltidsarbeidere.

Det gamle samfunnet

Om første halvdel av 1800-tallet brukes ofte «det gamle samfunnet» som betegnelse for den økonomiske og sosiale tilstanden, et uttrykk lånt fra Sverre Steen. I dette lå at det var et stabilt samfunn med få endringer, og at bøndene helst ønsket å være selvforsynte.

Men kjøp og salg av mat og andre varer var både nødvendig og mulig, fordi selvforsyning var nesten umulig de fleste steder. Fra midten av århundret bevirket teknologiske endringer, bedre transportmidler og inntrenging av pengeøkonomi til at det gamle samfunnet gradvis forsvant.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. aug. 2016 17:18