print logo

En norsk økonomisk «take-off»

I årene fra 1830 til 1870 tok den norske økonomien av og fikk en selvforsterkende vekst.

Oppsvinget i norsk økonomi i denne perioden, og den vedvarende veksten som fulgte, skyldtes økt eksport av fisk, trelast og etter hvert industrivarer, glanstid i skipsfarten og en begynnende industrialisering.

Uttrykket «take-off» har økonomihistorikerne lånt fra luftfarten. Når flyet tar av fra rullebanen, flyr det av seg selv ved hjelp av motorene og lufttrykket. Overført betyr det at økonomien får en selvforsterkende vekst når den har nådd et visst nivå. Økonomien letter og skaper egen framdrift.

Veksten

Målt i samlet produksjon av varer og tjenester (BNP – brutto­nasjonal­produkt) var veksten i den norske økonomien en av verdens raskeste i disse fire tiårene. Den var på høyde med Storbritannia, og høyere enn i Sverige og Danmark.

BNP ble omtrent tre ganger større i perioden, og mer enn fordoblet regnet per innbygger.

I 1870 lå Norge omtrent midt i, kanskje litt under, gruppen av vesteuropeiske land. Disse landene lå i sin tur godt over alle andre (utenom de europeiske forlengelsene USA, Canada, Australia og New Zealand). Målt i levestandard lå Norge antagelig litt høyere, fordi fordelingen var jevnere. Årsakene til denne veksten var eksportnæringene, skipsfarten, industrialiseringen og jordbruket.

Eksportnæringene

Utenrikssektoren er blitt betegnet som et lokomotiv i økonomien. Eksportnæringene tok seg sterkt opp i årene etter 1830.

I årene 1865–1875 var verdien av salg fra Norge til utlandet fordelt slik:

  • 44 % – skipsfart
  • 21 % – fiske og fangst
  • 21 % – tømmer og treforedling
  • 9 % – industri og bergverk
  • 5 % – annet

Fisk, trelast, metall

Verdien av fiskeeksporten ble omtrent tredoblet mellom 1830 og 1870. De store sildefiskeriene, især på Vestlandet, stod for om lag halvparten av verdien. De nordnorske torskefiskeriene la grunnlaget for stor eksport av tørrfisk og klippfisk, eksportert hovedsakelig fra sørnorske havner. Også eksporten av tran var betydelig.

Trelasteksporten skjedde hovedsakelig fra Østlandet og Sørlandet, fra Christiania og byene ved elvemunningene. Lettelser i sagbruksprivilegiene (mindre strenge regler for hvem som kunne drive sagbruk) i 1818 og 1860 hjalp mye. Økningen gjaldt særlig tømmer og plank (etter hvert høvlet).

Utførselen av metaller og malm, kopper, jern og svovelkis var betydelig, og etter 1850 steg iseksporten fra Oslofjorden og Telemark bratt.

Økt import

Importen økte også sterkt i disse årene; landet fikk større betalingsevne, og etterspørselen steg med økt levestandard og overgangen til pengeøkonomi på bygdene.

De viktigste innførselsvarene var korn og mel, sukker, salt, kaffe, tobakk og bomull, men også kull, koks, jern og stål.

Skipsfarten

Eksportnæringene ga støtet til en voksende skipfartsnæring. Især fra 1850 begynte norske skip også å frakte mellom utenlandske havner.

Maleri. Motivet er flere seilskuter, hovedsakelig barker, i fart i forskjellige retninger. Flagger med norsk flagg
Norske seilskuter, malt av Frederik Martin Sørvig i 1861. Foto: F. Sørvig 1861/Stiftelsen Bergens Sjøfartsmuseum

Tonnasjen økte om lag ti ganger mellom 1830 og 1875, og antallet sjøfolk vokste fra vel 5000 til 60 000.

I 1870 hadde Norge den tredje største tonnasjen i verden, langt etter Storbritannia, men rett etter USA.

Den norske framgangen bygget på god rekruttering av sjøfolk, lave kostnader og godt ry for skipsførerne. Den betydelige kapitalen som trengtes, ble skaffet til veie gjennom dannelse av partsrederier, der hver innskyter ikke trengte å skaffe mye.

Industrialiseringen

Industrialiseringen hang sammen med importen (for eksempel bomull, maskiner, fagfolk) og eksporten (særlig av trelast). Den begynte for alvor i 1840-årene, særlig langs Akerselva i hovedstaden, men også i Trondheim og ved Bergen.

Først ute var tekstilindustrien, med spinnerier og veverier, og jern- og metallindustrien med sine støperier og mekaniske verksteder. Fra 1860 kom sagbruk og høvlerier til, dampdrevet eller vanndrevet med turbiner, spredt over et stort område.

Maleri som viser Nydalens Compagnies bygg, blant trær. Bygget ligger ved Akerselva
Nydalens kompani ved Akerselva. Fabrikken var en av de første som produserte tekstiler i Norge og ble grunnlagt i 1845. Før 1867 gikk bedriften under navnet «Nydalens Bomuldsspinderi». Malt av Johan Fredrik Eckersberg i 1851. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum/CC BY-SA

Ny teknologi var viktig: dampkraft og turbiner som gjorde at vannkraften ble bedre utnyttet.

I og omkring mange av byene oppstod industri rettet mot bygging og forbruk, som teglverk, bryggerier, tobakksfabrikker og fyrstikkfabrikker.

Kapital og ressurser

Industrien ble skapt i et samspill mellom inntjente midler fra eksportnæringene, norske naturressurser, kompetanse fra utlandet og endringer i den norske befolkningen:

Kapitalen til de større foretakene var ofte handelskapital, ervervet fra eksportnæringene.

  • Energien kom hovedsakelig fra vannkraft, men etter hvert også fra damp.
  • Råvarene var dels innenlandske, dels importert.
  • Arbeidskraften kom fra bygd og by, i noen tilfeller importert.
  • Entreprenørene kom dels fra handelen, dels fra håndverk, bergverk og jernverk.

Sammenlignet med en del andre vesteuropeiske land ble imidlertid Norge beskjedent industrialisert i perioden. Det var eksportnæringene, især skipsfarten, som var hoveddrivkraft i den økonomiske utviklingen.

Jordbruket

Et land kan ikke vokse økonomisk uten at bondeøkonomien, der det store flertallet arbeider, forandres. Produksjonen og produktiviteten i jordbruket vokste i perioden, selv om de store endringene kom etter 1870. Det skyldtes bedre redskaper, at folk begynte å dyrke poteter, vekselbruk og oppløsning av teigblandingen.

Folk på bygdene solgte mer, fikk større kjøpekraft og avga arbeidskraft til industrien og skipsfarten.

Infrastrukturen

Bak den sterke økonomiske veksten lå en stadig bedre infrastruktur som smurte de økonomiske hjulene. Det gjaldt kommunikasjonene, som veier, jernbaner, skipsruter, fyrvesen og telegraf.

Men bedre infrastruktur gjaldt også kartlegging og standardisering, som kartverk, justervesen, matrikkel og statistikk. Og det gjaldt skolevesenet og det utstrakte sivile samfunn med de frivillige foreningene.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 26. sep. 2016 11:06