print logo

Et egalitært samfunn?

Det var liten forskjell på folk i Norge på 1800-tallet om vi sammenlikner med andre land på samme tid.

Norge manglet adel og et sterkt næringsborgerskap, men hadde en selveiende bondestand med stemmerett. De økonomiske og sosiale forskjellene var mindre enn i andre land.

Sammenlikner vi derimot Norge på midten av 1800-tallet med Norge utover på 1900-tallet, blir saken en annen. Da ser vi store forskjeller i formell likhet (som stemmerett) så vel som i økonomisk likhet og likhet i status – altså hvordan folk vurderte hverandre. Ikke minst var det stor ulikhet mellom kvinner og menn.

Ikke adel

Likevel var det norske samfunnet på 1800-tallet preget av større likhet enn andre samtidige europeiske samfunn. Dette var også noe nordmenn gjennom hele perioden la vekt på, ikke minst fraværet av et standssamfunn med formelle privilegier.

Det var spesielt viktig for Stortinget å oppheve adelskapet, noe som skjedde i 1821. Det fantes ikke mange adelige i Norge, spesielt ikke jordeiende adelsfolk, men i tråd med opplysningstidens idealer ønsket man ingen klasse med spesielle arvelige rettigheter, slik det fantes i de fleste europeiske land.

Stemmeretten

Jorda ble i Norge hovedsakelig eid av selveiende bønder, til forskjell fra andre land. Norge hadde den mest demokratiske grunnloven i Europa fram til revolusjonene i 1848. Stemmeretten var begrenset, men vid og omfattet om lag 40 prosent av de voksne mennene.

Kvinner hadde ikke stemmerett. De hadde unntaksvis rett til å drive handel og håndverk og oppnådde lik arverett i 1854.

Likhet for loven?

Det var i prinsippet likhet for loven, men ikke alle grupper hadde like rettigheter. Verneplikten gjaldt for eksempel bare allmuen, vanlige folk. Men borgerlige rettigheter eller friheter, som pressefrihet og etter hvert religionsfrihet og næringsfrihet, gjaldt for alle.

Både samtidens og ettertidens oppfatning av Norge som et relativt egalitært samfunn bygde altså på en høy grad av formell likhet og at folket – allmuen – for en stor del bestod av selveiende bønder.

Ulikhetene i makt, økonomisk evne og sosial status var likevel iøynefallende. Gjennom hele perioden utgjorde embetsstanden, en gruppe på bare om lag 2000 personer i en befolkning på vel en million midt i perioden, en dominerende politisk og sosial elite. Det kunne den gjøre i kraft av sin posisjon i Grunnloven.

Fotografi, portrett av Ole Gabriel Ueland
Bøndene var representert på Stortinget etter 1814, og i 1833 ble det for første gang valgt inn flere bonderepresentanter enn embetsmenn. Ole Gabriel Ueland (1799–1870) ble valgt inn dette året, og fra 1836 var han leder av bondeopposisjonen på Stortinget. Foto: Stortingsarkivet

Byene

De få embetsmennene og de næringsdrivende borgerne – kjøpmenn, håndverkere og skippere − utgjorde det ledende sosiale sjiktet. Sammen med de rikeste næringsdrivende utgjorde embetsstanden en elite som i samtiden ble kalt «de kondisjonerte».

Overgangen til det mer beskjedne borgerskapet var glidende, men forskjellen bygde mest på økonomisk evne og kultur.

Avstanden var stor til byenes arbeidere, selv om en del av disse var huseiere. Arbeidernes utkomme var ofte usikkert, og en del måtte ha hjelp av fattigvesenet. Noen arbeidere var fast tilknyttet handelen, håndverket og den beskjedne industrien, men svært mange var løsarbeidere av ulike slag, som dagarbeidere og sjauere.

Kvinnene av allmuen drev med vask, søm eller småsalg. Arbeiderne flyttet gjerne mellom by og bygd som en del av livsløpet.

Bygdene

På bygdene gikk det viktigste skillet mellom gårdbrukere og eiendomsløse, det vil først og fremst si husmenn og dagarbeidere. Embetsmennene og godseierne var få.

Enkelte steder, som på breibygdene på Østlandet og i Trøndelag, var den sosiale avstanden mellom storbønder og husmenn stor. Andre steder var den liten, blant annet fordi gårdsbrukene var små, og fordi både eiendomsløse og gårdbrukere hadde muligheter til utkomme fra fiske, håndverk, sjøfart, skogsdrift og bergverk. Over tid ble det flere eiendomsløse, en form for proletarisering.

De eiendomsløse i Norge var langt friere enn tilsvarende grupper i de fleste andre europeiske land. I Norge bodde bondebefolkningen stort sett på enkeltgårder. I Europa bodde de gjerne i landsbyer som var eid av en godseier, og de var til dels livegne eller hadde stavnsbånd, slik at de ikke kunne flytte. Den norske tjenestetvangen (plikten til å ta arbeid) for eiendomsløse var svakere gjennomført, og folk kunne inngå nye arbeidsavtaler vår og høst. Tjenestetvangen ble opphevet i 1854.

Sosial mobilitet

Den sosiale mobiliteten i Norge var ikke stor sammenliknet med 1900-tallet, men mulighetene var større enn i mange andre land. En del husmenn fikk kjøpt gårdsbruk eller etablerte seg som rydningsmenn; det var ennå en god del ledig jord, særlig i Nord-Norge.

De frie gårdbrukerne kunne agere som små kapitalister, for eksempel ved å få parter i rederiene eller etablere sagbruk. Det var ikke minst den relativt utstrakte lese- og skrivekunnskapen som gjorde dette mulig.

Middelklassen i form av private og offentlige funksjonærer var ennå midt på 1800-tallet liten, men allmuen i bygd og by kunne avansere til lærere og underoffiserer eller funksjonærer i handelen. Selv om mange var så fattige at de hadde behov for fattighjelp, var livstruende sult uvanlig. Norge hadde den laveste dødeligheten i Europa.

Kvinnenes status

Kvinnene fulgte som regel sin manns sosiale rang, men stod lavere i status i kraft av sitt kjønn og gjennom samfunnets paternalistiske (faderlige, formynderske) struktur. De kunne ha en selvstendig rolle i gårdbrukerhusholdningene og stundom selv drive næring.

I den nye industrien arbeidet en god del kvinner, og de begynte fra 1850-årene å komme inn i middelklasseyrker. Den offentlige folketellingen i 1875 anerkjente eksplisitt de hjemmeværende kvinners bidrag til samfunnsøkonomien.

I undervisningen i allmueskolen stod kjønnene forholdsvis likt, men kvinner fikk ikke offentlig videregående undervisning.

Organisasjonene som utjevner

Den store sosiale utjevneren i siste del av perioden var oppkomsten av organisasjonene, med utviklingen av et sivilt samfunn der store deler av befolkningen deltok. Organisasjonslivet var uttrykk for et opplysningsprosjekt, bygde på en ytrings- og forsamlingsfrihet som økte over tid, og bestod til dels av organisasjoner der ulike sosiale lag – og begge kjønn – kunne delta.

Også det tidlig innførte lokale selvstyret i Norge bidro til en form for utjevning.

Når sosial og politisk misnøye så sjelden førte til voldelige oppstander i Norge på 1800-tallet, skyldtes det ikke minst – sammenliknet med andre land – at misnøyen fant utveier gjennom organisasjoner, og at forskjellene mellom folk var mindre.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 15. nov. 2017 10:12