print logo

Regionenes og lokal­samfunnenes Norge

Norge var et sentralisert land helt fra 1814. Men med formannskapslovene fra 1837 fikk bøndene gjennom sitt krav om lokalt selvstyre.

Makten i den norske staten som ble grunnlagt i 1814, lå i hovedstaden. Det var ingen forbundsstat, som USA eller senere Tyskland. Lokalsamfunnene ble i praksis styrt av statens utsendte embetsmenn.

Etter lokale krav, især fra bøndene, ble systemet myket opp med innføringen av lokalt selvstyre i de såkalte formannskapslovene, vedtatt i 1837.

Noe lokal innflytelse hadde bøndene hatt tidligere, gjennom tingsamlinger (folkemøter) og som hjelpere for embetsmennene. Nå fikk de nye land­kommunene (herredene) egne valgte kommunestyrer, med for­mann­skapene som de viktigste organene. Her var bøndene overalt i flertall, og i løpet av noen år var de fleste ordførere bønder.

Både sentralisert og desentralisert

Norge var et langt og stort land som var tynt befolket, med unntak av noen strøk langs kysten.

Landet var sentralisert og delt på samme tid. Norge var ett rike, riktignok i løs personalunion med Sverige. Landet hadde én konge (Karl 14. Johan, Oskar 1., Karl 15. og til slutt Oskar 2. var konger i Norge), én nasjonal­forsamling, én regjering og ett lovverk.

Samtidig var landet praktisk inndelt i mange enheter på ulike nivåer, sivilt, kirkelig og rettslig, med hundrevis av prestegjeld og sogn, tinglag og – fra 1838 – herreder på det laveste nivået.

Svak nasjonalfølelse

Til tross for at de lokale enhetene ble styrt av statens embetsmenn, og at de 20 amtene sendte representanter til Stortinget, hang landet forholdsvis lite sammen.

Nasjonalfølelsen var nokså lite utviklet lokalt. Først helt mot slutten av perioden 1830–1870 begynte en nasjonalfølelse å vekkes blant folk flest, noe som utviklet seg til venstreopposisjonen.

I 1830 var den geografiske mobiliteten forholdsvis lav, og landet utgjorde knapt nok ett marked. Næringslivet varierte mye fra region til region, fra lokalsamfunn til lokalsamfunn. Kommunikasjonene var lite utviklet.

Lokalt selvstyre

Gjennom det kommunale selvstyret fikk lokalbefolkningen hånd om lokale skatter og herredenes budsjetter. De fikk ansvaret for fattigvesen, skoler, kirker og veier, som var de viktigste lokale sakene.

Budsjettene og virksomheten var lave i perioden, for bøndene var skeptiske til store offentlige utgifter. Fra 1857 fikk kommunene status som juridiske personer, slik at de kunne ta opp lån. Etter hvert økte virksomheten, ikke minst gjennom lovpålagte krav, som skoleloven av 1860.

Amt og byer

Amtene (de senere fylkene) fikk også sitt folkevalgte styre, et amtsformannskap bestående av alle lokale ordførere. Amtsformannskapet skulle på demokratisk vis ha oppsyn med amtets og amtmannens virksomhet.

Amtmannen var pålagt tilsyn med de lokale embetsmennene i amtet og hadde også til spesiell oppgave å redegjøre for den økonomiske tilstanden.

Byene hadde allerede før 1838 hatt sitt eget valgte styre, borger­representantene eller «de eligerte menn». Disse var valgt blant nærings­drivende borgere, kjøpmenn og håndverkere (noen steder skippere). De hadde hånd om byens budsjett og virket i samarbeid med, noen ganger i konflikt med, byenes embetsmenn.

Tegning av forhandlinger i et kommuneråd. Stående og sittende menn diskuterer og gestikulerer
«Et norsk Communeraads Forhandlinger», tegning av Christian Kjerschow fra 1845, trolig med Tromsø bystyre som motiv. Christian Collett Kjerschow var stiftsamtmann i Tromsø fra 1869–1889. Tegningen er fra da han var amtsfullmektig. Foto: Tromsø Museum – Universitetsmuseet/CC BY-NC-ND 3.0

Stemmerett og påvirkning

Da formannskapslovene ble innført, fikk også embetsmennene stemmerett. Der disse var tallrike, som i hovedstaden, fikk embetsmennene stor innflytelse på lokalpolitikken.

I Christiania var alle ordførere mellom 1841 og 1890-årene embetsmenn. Men i de fleste byer var det likevel borgerne, ikke embetsmennene, som dominerte formannskapet.

Samene fikk i 1821 stemmerett på et litt annet grunnlag enn andre innbyggere, som skattebetalere og kollektive eiere av jord.

Sentrum og periferi

Til tross for innføringen av det lokale selvstyret var det en sterk tendens til sentralisering i Norge gjennom 1800-tallet. Utbyggingen av statsapparatet, på grunn av de stadig flere oppgavene, ledet til sterk vekst i regjeringsapparatet og stadig flere direktorater. Universitetet, landets eneste institusjon for høyere utdanning, lå også i hovedstaden.

Dette førte til voksende misnøye rundt i landet mot hva man kalte «Centralisationen» til Christiania. Siden hovedstaden også var konservatismens og embetsstandens høyborg, ble opposisjonen som vokste fram fra midten av århundret, en periferiens kamp mot sentrum.

Fotografi, portrett av kommunal komite i Christiania i anledning Grunnlovens 50-årsjubileum
«Kommunal Komite. Afsendt til Stockholm i anledning 4de November 1864». Bildet ble sendt fra Christiania i anledning Grunnlovens 50-årsjubileum. Foto: Oslo byarkiv/CC BY-SA 3.0

På den annen side kan vi tenke på denne sentraliseringen som uttrykk for et mer sammenbundet land. Mange lokale ordførere var også stortingsrepresentanter, og kontakten mellom periferi og sentrum ble styrket via amtet, der ordførerne satt i formannskapet.

Kommunikasjonene ble sterkt forbedret. Dette var en prosess som gikk enda raskere etter 1870, med årlige storting, landsomfattende organisasjoner og en voksende nasjonal bevegelse.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 27. jan. 2016 11:18