print logo

Det første metallet

I Norge er det funnet få metallgjenstander fra bronse­alderen – bare omkring 800 funn fra et tidsrom på 1200 år. Dersom vi skal dømme etter de mange plassene med spor etter bronsestøping, var metallet langt mer utbredt.

Metallhåndverket regnes som en av de store revolusjonene i forhistorien. Mot slutten av det tredje årtusen f.Kr. tok man i bruk våpen og smykker av kobber, gull og etter hvert bronse i hele Norden.

Det tok lang tid fra metaller først ble tatt i bruk, til de fikk noen betydning praktisk og sosialt. Men da det først skjedde, var ringvirkningene enorme. Den virkelige revolusjonen kom med bronsen, en blanding eller legering av to metaller – kobber og tinn – som måtte skaffes fra ulike steder.

Lange linjer

De første sporene etter kobbermetallurgi i Europa er fra Balkan på midten av 4000-tallet f.Kr. Nesten like tidlig tok jegere/sankere i østersjøområdet i bruk kobber til enkle smykker. Mens de eldste metallgjenstandene i Norden er smykker av kobber og gull, dukket de første øksene av kobber opp om­kring 3800 f.Kr. Virkelig praktiske bronseøkser kom først rundt 2000 f.Kr.

Det hittil eldste metallfunnet i Norge er en kobberdolk fra Karlebotn i Va­ran­ger­fjorden i Finnmark. Den er 4000–5000 år gammel og dermed fra siste del av steinalderen. Kobberdolken ligner skiferdolker som ble brukt av jegere/sankere i Nord-Skandinavia og Finland i samme tidsrom. Den ble funnet i en avfallshaug på en boplass og er tolket som et offer.

I Norden kom metallhåndverket i slutten av yngre steinalder, trolig under innflytelse av den såkalte klokkebegerkulturen. En tredobling av metall­funn­ene i perioden 2000–1700 f.Kr. viser at metall fikk en mer sentral rolle etter at bronsen ble oppfunnet. Omkring 1600 f.Kr. hadde nordiske smeder ut­vik­let egne håndverkstradisjoner med lett gjenkjennelige mønstre og former.

Norske støpeplasser

I Norge er det funnet støpeverksteder både i høyfjellet og i mer sentrale jordbruksområder langs kysten. I Skrivarhelleren i Årdalsfjellene i Sogn og Fjordane er det svært tidlige spor etter metallstøping, fra ca. 2000 f.Kr.

Hunn ved Fredrikstad i Østfold var et senter for bronseproduksjon i tiden 1300–700 f.Kr. Støpeplassen på Midtfeltet på Hunn er blant de mest funnrike i Skandinavia.

En støpeform av kleberstein som kom for dagen i et våtmarksområde i Vanse på Lista i Farsund, dateres til 1500–1300 f.Kr. og er dermed blant de eldste av sitt slag i Norden.

​​Kart over Norge som viser metallfunn og spor etter metallhåndverk fra bronsealderen. Konsentrert rundt kysten, men også en del funn innlands og til fjells

Støpekunsten

Bronsealderens metallhåndverk var en avansert og ressurskrevende tek­no­logi. Først ble metall skaffet til veie gjennom gruvedrift. Dernest ble det omskapt til gjenstander gjennom støping, hamring og over­flate­be­hand­ling.

Dette krevde kunnskap om både geologi, metallers egenskaper og pyro­tek­nikk. Likevel vet vi fra andre lignende samfunn at smeder sjelden er hel­tids­spe­sial­ister. Gruvedrift og metallhåndverk er som regel sesongarbeid. Det er egentlig ikke vanskelig å støpe bronse, og enkle økser, kniver, syler og lignende kunne hvem som helst lage. På boplasser finnes det av og til spor etter slikt metallhåndverk i liten skala.

Bronse er en legering av kobber og tinn hvor tinnet utgjør bare 2–13 %. Kobber smelter ved 1084 °C, men når man skal støpe, trengs en stabil varme på ca. 1300 °C. Først varmes metallet opp i en liten keramikkskål, en digel, ved hjelp av en blåsebelg eller et blåserør. Deretter helles metallet over i støpeformen. Trolig lagde smeden selv smeltedigler og støpeformer av leire.

Til mer avansert støping med «tapt voks»-teknikk (cire perdue) brukte man bivoks. Gjenstanden ble først formet i voks og omsluttet av en leirform. Under støpingen rant voksen ut, og bronsen fylte formen.

Sverd og spiraler

Også i Norge fantes det mestersmeder som drev med mer spesialisert pro­duk­sjon av sverd og smykker, eksempelvis på Hunn i Østfold. Kunstnerisk utformede smykker og våpen av bronse ble brukt som statusmarkører og fulgte ofte eieren i graven i perioden 1500–1100 f.Kr. Krigere og høv­din­ger ble gravlagt med sverd og de rikeste kvinnene ofte med store drakt­smykker.

Armringer, halskrage og tutulus (belteplate) i bronse
Armringer, halskrage og tutulus (belteplate) i bronse, funnet i en gravhaug ved Rægje på Sola i Rogaland. Foto: Terje Tveit/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/CC BY-NC-ND 3.0

Det særegne nordiske formspråket som oppsto omkring 1600 f.Kr. preget et stort område fra Schleswig-Holstein sør for dagens Danmark til Trøndelag i Norge.

De ofte spiraldekorerte nordiske bronsene finnes i mange varianter, både praktstykker framstilt av mestersmeder og mer tarvelige eksemplarer laget av amatører. De fineste stykkene er gjerne framstilt med «tapt voks»-teknikk.

Detalj av belteplate i bronse, med spiraler
Bronsegjenstander ble ofte dekorert med spiraler i den nordiske bronsealderen. Detalj av tutulus fra gravfunnet ved Rægje på Sola i Rogaland. Foto: Terje Tveit/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/CC BY-NC-ND 3.0

Manglende gruver

Metaller som kobber, tinn og gull finnes i ren form i naturen, men opptrer oftest som malm som må hakkes løs fra fjellet og bearbeides på sterk varme før de kan brukes. I bronsealderen foregikk malmbrytingen ved hjelp av fyrsetting og hamring med steinkøller. Deretter måtte malmen renses gjennom smelting og røsting.

Vi vet ennå ikke om de rike kobbermalmforekomstene på den skandinaviske halvøya ble utnyttet i bronsealderen.

Store kobbergruver datert til bronsealderen er kjent fra Ural, Alpene, Irland, De britiske øyer, Frankrike og Den iberiske halvøya. Det ble også produsert mye kobber i det østlige middelhavsområdet. Tinngruver er foreløpig bare funnet i Tyrkia og Afghanistan. Trolig brukte man også tinnstein fra elve­leier.

Av Lene Melheim
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 15. mai 2017 13:30