print logo

Tro og makt i graven

Gravfunnene kaster lys over mange sider ved livet i bronsealderen, fra klesdrakt og frisyrer til slektskap og sosiale forhold. Men de speiler også bronse­alder­men­neske­nes forestillinger om livet etter døden og de store sammenhengene i tilværelsen.

Bronsealderens gravskikk vitner om både kontinuitet og tradisjonsbrudd. Når det gjelder form og konstruksjon, går det en rød tråd fra bronsealderens monumentale gravminner tilbake til de eldre senneolittiske helle­kist­ene. Den klareste forskjellen er at bronsealderhaugene ofte var større enn hellekistegravene og hadde en mer dominerende plassering i terrenget.

På 1300-tallet f.Kr. skjedde det en viktig endring i gravskikken. I Norge og ellers i Skandinavia begynte man å brenne de døde. Overgangen til kre­ma­sjon har fått mye oppmerksomhet. Branngravskikken spredte seg over hele Nord-Europa med den såkalte Urnefelt-kulturen og ble raskt tatt opp av nordboerne.

Branngravskikken og de store gravfeltene som vokste fram i kjølvannet av den, vitner om en radikal nyorientering. Branngravene brøt med vekt­legg­ingen av enkeltpersoner og makt, som hadde preget gravskikken i sen­neo­liti­kum og eldre bronsealder.

Monumentale graver fra eldre bronsealder

På Reheia på Karmøy er det mange rike gravfunn fra eldre bronsealder. Funn av sverd, tekstiler og bladgull viser at disse gravene godt kan sammenlignes med de mer kjente eikekistegravene i Danmark.

I Trøndelag peker det store gravfeltet på Tonnes-Holan ved Steinkjer seg ut med røyser med kompliserte steinkonstruksjoner og mange metallfunn. Gravfeltet ble påbegynt 1500–1300 f.Kr. Lignende steinmurer er kjent fra gravrøyser andre steder i Trøndelag og på Sørvestlandet.

Kart over Norden som viser tre ulike funn: gravhauger med helleristninger på reiste steiner, steinrøyser med helleristninger på berg, og begge typer samtidig. Langs norskekysten og hele Sør-Sverige dominerer steinrøyser med helleristninger på berg, mens i Rogaland og i Sogn og Fjordane finnes begge typer graver og helleristninger. I Danmark og i Skåne gravhauger, helleristninger på reiste steiner

Mjeltehaugen på øya Giske i Møre og Romsdal er et særtilfelle. I den 30 meter vide gravhaugen av stein og jord lå en diger steinhelle dekorert med mønstre typiske for klokkebegerkulturen og båtfigurer. Steinhellen dekket over ett eller flere gravkamre, men siden det ikke ble gjort noen funn, er dateringen av gravanlegget usikker.

Helleristninger finnes for øvrig i flere bronsealdergraver i Rogaland, blant annet på Reheia. I skandinavisk sammenheng er gravristninger særlig kjent fra Sør-Sverige: Kiviksgraven og Sagaholm.

Hauger av jord

Det har vært hevdet at forekomsten av to typer monumentale graver i bronsealderen, hauger av jord og røyser av stein, støtter teorien om at to ulike folk levde side om side på den skandinaviske halvøya.

to gravhauger, svart-hvitt foto
To av gravhaugene på Reheia på Karmøy. Foto: Egenæs H. Lund/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/CC BY-NC-ND 3.0

Store gravhauger av jord finnes først og fremst på Sørvestlandet, på Karmøy, Jæren og Lista. Gravhaugene ligger på rekke og rad på høydedrag, slik de gjør mange steder på Jylland. I de samme områdene finnes også mange stein­røyser, så det er ikke noe absolutt skille mellom de to tradisjonene.

Røyser av stein

Steinrøyser med kiste er ellers dominerende både på Vestlandet og Øst­landet. Langs hele kysten opp til Helgeland i Nordland finnes det tusen­vis av store steinrøyser. Der det finnes bronsefunn, er disse typiske for den nordiske bronsealderkulturen. De skiller seg dermed ikke fra funn gjort i gravhauger av jord.

Langs kysten i Østfold og Båhuslen er det romlig sammenfall mellom store helleristningsfelt og konsentrasjoner av steinrøyser.

Steinrøys på toppen av en øy. Kysten sees i bakgrunn
Steinrøysa på Herføl, «Herfølsåta». Herføl er en av de sørligste øyene i Hvaler kommune og ligger rett utenfor Bohuslän-kysten. Foto: Thorfinn Bekke­lund/Samfoto/NTB scanpix

Mange steinrøyser ligger på nes og holmer i skjærgården. En populær teori er derfor at røysene var navigasjonspunkter som markerte trygge sei­lings­ruter. Selv om det trolig var religiøse eller ideologiske grunner til at grav­minn­ene ble lagt på steder der de var synlige fra skipsleia, kan var­de­funk­sjonen etter hvert ha blitt mer og mer sentral.

Hvor ble det av de brente beina i yngre bronsealder?

Tradisjonelt ble branngravskikken regnet som et kjennetegn for overgangen til yngre bronsealder omkring 1100 f.Kr. Ny forskning har vist at kremasjon var relativt vanlig i Norge minst to hundre år tidligere.

Noen av de eldste branngravene i Norge er fra de store gravfeltene i Østfold, Hunn i Fredrikstad og Opstad i Sarpsborg. Tidlige branngraver er ellers kjent både fra Rogaland og Oppland.

Mange steder i Øst-Norge ble bare deler av det brente skjelettet begravd. På Gunnarstorp i Sarpsborg var mange av steinmonumentene helt tomme. Dette er tolket som et uttrykk for at det var monumentet og fellesskapet som var viktig, og ikke den døde som enkeltperson. Skillet er likevel på sett og vis kunstig, ettersom de store gravmonumentene fra eldre bronsealder også var familiegravsteder som vokste fram gjennom generasjoner.

I Rogaland og Agder, hvor urner med brente bein ble satt inn i eldre grav­hauger, er slektskapet med gravskikken i Danmark og østersjøområdet ty­de­lig. Herfra er det også kjent noen eksemplarer av de såkalte an­sikts­urn­ene som er typiske for Danmark og Polen i yngre bronsealder.

Fra nyrike spradebasser til «gamle penger»?

I tolkning av gravfunn har arkeologer vært opptatt av makt. Kanskje handlet begravelsen mer om de gjenlevendes posisjonering enn om den døde selv. Mens markering av rikdom preger gravmonumentene fra eldre bronsealder, gir branngravskikken i yngre bronsealder et helt annet inntrykk av likhet og enkle kår.

Med utgangspunkt i marxistisk teori lanserte Thomas Larsson og Kristian Kristiansen på 1980-tallet ideen om at gravskikken i bronsealderen tilslørte de egentlige maktforholdene. De mente at store gravhauger med rikt grav­gods i eldre bronsealder var spor etter en oppkommende elites behov for å markere makt.

Mindre prangende gravminner i yngre bronsealder viste at eliten nå var trygg på sin makt. De hadde ikke lenger det samme ønsket om å skille seg ut, men ville snarere gi inntrykk av likhet.

Svart-hvitt foto av åpnet steinrøys. Hellekisten sees midt i bilde. Arkeolog Erling Johansen poserer ved siden av kisten.
Markerte gravrøyser de dødes eller de gjenlevendes makt? Arkeologen Erling Johansen viser fram det hellebygde gravkammeret i den store steinrøysa «Lunderamsa» på Kråkerøy i Østfold. Røysa er plassert øverst i terrenget. Foto: Leif Pedersen/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-NC-ND 3.0
Av Lene Melheim
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. okt. 2016 10:32