print logo

Hvem tjente og tapte på krigen?

Det tette økonomiske samarbeidet med tyskerne som ble etablert med Administrasjonsrådets støtte sommeren 1940, ble retningsgivende for resten av okkupasjonen.

Okkupasjonen innebar store inntektsmuligheter knyttet til bygge- og anleggsvirksomhet for tyskerne, noe flere hundre tusen nordmenn på ulike måter dro direkte nytte av. Det samme gjorde salg av fisk til tyskerne. I og med at byggevirksomheten i hovedsak foregikk langs kysten, på samme måte som fiskeriene, var det befolkningen i Kyst-Norge som slik sett tjente mest på krigen.

Administrasjonsrådets samarbeid

Administrasjonsrådet, opprettet i det okkuperte Oslo 15. april 1940, så det som sin fremste oppgave å få økonomien raskt i gang igjen, i kjølvannet av den kaotiske økonomiske situasjonen det tyske angrepet hadde skapt. Kaoset skyldtes blant annet at personer og bedrifter hamstret kontanter, som ble et knapphetsgode, og at normale kommunikasjons- og handelskanaler ble blokkert av krigen.

Administrasjonsrådets målsetting krevde at norske myndigheter og norske økonomiske aktører innledet et tett samarbeid med okkupasjonsmakten. Det er vanskelig å se at Administrasjonsrådet satte noen grenser for hvor omfattende dette samarbeidet kunne eller burde være.

Få paroler mot samarbeid med tyskerne

Verken London-regjeringen eller Hjemmefronten kom med nevneverdige advarsler mot økonomisk samarbeid med okkupanten før våren 1944, og heller ikke da var parolene spesielt klare utover å arbeide sakte.

Parolen om å arbeide sakte, som en slags økonomisk sabotasje, fikk gradvis betydelig gjennomslag i norsk arbeidsliv de siste par årene av okkupasjonen.

Fra arbeidsløshet til økonomisk høykonjunktur

Den åpne arbeidsløsheten var etter norske forhold relativt betydelig på slutten av 1930-tallet og den eksploderte da økonomien gikk i stå etter den tyske invasjonen våren 1940.

Allerede tidlig høsten 1940 var krisen løst gjennom utbedring av krigsskader og relativt betydelige tyske bygge- og anleggsarbeider. Det skapte fra 1941 en høykonjunktur, særlig i bygg- og anleggsbransjen med underleverandører, som avviklet arbeidsløsheten også de neste to årene.

Mens mesteparten av norsk næringsliv var underlagt strenge pris- og avansereguleringer under okkupasjonen, gjaldt det i mindre grad bygge- og anleggsbransjen de første årene. Tyskerne brukte prismekanismen aktivt for å tiltrekke seg norske bedrifter og arbeidere. De første årene av okkupasjonen kunne bedrifter og ansatte oppnå eventyrlig inntjening og svært gunstige akkorder på slike arbeider. Skattemyndighetene lyktes ikke særlig godt med å skattlegge disse inntektene. De store gevinstene ble bare i liten grad inndratt gjennom bøter etter frigjøringen.

Fire menn på rekke, trillende på trillbårer på Oslo havn
Trillebårer eksporteres til Tyskland: Oslo havn, våren 1940. Foto: NTB scanpix

Fiskeriene hadde svært gode tider

Norske fiskerileveranse var ernæringsmessig svært viktig for tyskernes krigsøkonomi. Tyskerne sørget derfor for at fiskeprisene ble økt mer enn på de aller fleste andre produkter. Det ga fiskerne god inntjening selv om fangstvolumet sank betydelig i løpet av okkupasjonen. Mulighetene for irregulær og svart omsetning til enda høyere priser var også gode.

Scene frå hvaet. Ung gut sit på ripa på ein fiskebåt og sløyer fisk. Måker flyr runt han
Ung fisker sløyer fisk ombord på norsk fiskebåt i Nordsjøen. Denne båten hadde kurs mot engelske havner og fiskemarkeder. Bildet er tatt i august 1942. Foto: Ole Friele Backer/NTB scanpix

Svartebørs og bytteøkonomi

De aller fleste varer – og spesielt alle rasjonerte produkter – skulle i utgangspunktet omsettes på definerte og regulerte måter for å sikre en rettferdig fordeling av knappe goder. I tillegg til fiskerne var det bøndene som hadde størst mulighet til å omsette til dels betydelige deler av sin produksjon på svartebørsen. Der ble etterspørselen etter mat etter hvert svært stor. Mange bønder i bynære strøk utnyttet dette markedet på en urimelig måte, mente mange i bybefolkningen.

Det er vanskelig å anslå omfanget av svartebørs og annen irregulær omsetning. Enda større omfang enn den rene svartebørsen, der varer ble omsatt kontant til langt over maksimalpris, var den uformelle bytteøkonomien som ble utviklet i kjølvannet av økt mangel på ulike konsumvarer.

Nedbetaling av gjeld

Høykonjunkturen som tyskernes anleggsvirksomhet skapte, førte sammen med den økende vareknappheten til at personer, bedrifter og kommuner nedbetalte mesteparten av sin gjeld under okkupasjonen.

De langvarige og regionalt store gjeldsproblemene for kommuner, fiskere, småbrukere og skogarbeidere som hadde preget store deler av mellomkrigstiden, forsvant definitivt med okkupasjonen.

Taperne

Blant krigens økonomiske tapere var bybefolkningen, og særlig de fastlønte blant disse. De ble i meget liten grad kompensert for prisstigningen på omkring 50 % i løpet av okkupasjonen. Samtidig opplevde de, som alle andre, høyere skatter.

En annen gruppe som tapte økonomisk på krigen, var NS-medlemmene og deres nærmeste familier. De utgjorde til sammen minst et par hundre tusen mennesker. De aller fleste lite aktive NS-medlemmer ble ilagt betydelige bøter og inndragninger i landssvikoppgjøret. Særlig for NS-medlemmer med finansformue eller fast eiendom kunne tapene bli store.

Jødenes økonomiske tap står i en særstilling fordi en så stor del av denne befolkningsgruppen ble arrestert i Norge, transportert ut av landet og drept i Auschwitz. NS-regimet beslagla all jødisk eiendom i forbindelse med deportasjonen av norske jøder høsten 1942. Etter frigjøringen startet et komplisert tilbakeføringsarbeid til dem som overlevde.

Av Harald Espeli
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 9. apr. 2016 00:52