print logo

Motstand

Det tyske overfallet 9. april 1940 ble møtt med sjokk og harme, men det viste seg snart at nordmennene inntok ulike holdninger til okkupanten.

De fleste prøvde å begrense kontakten med tyskerne til et minimum, samtidig som de motvillig tilpasset seg okkupasjonsstyrets bestemmelser og krav. Andre fant det nytteløst å gjøre motstand og innstilte seg på kompromisser og samarbeid med fienden. Enkelte ønsket okkupanten velkommen av ideologiske grunner eller lot seg friste til å yte fienden tjenester for egen vinnings skyld.

I tillegg var det noen menn og kvinner – ikke mange, men flere etter hvert – som nektet å godta nederlaget, og som var villige til å utfordre okkupasjons­regimet og sette livet på spill i kampen for et fritt Norge. Den gradvis tiltagende motstanden var tuftet på dette mindretallets frihets­lengsel, mot og offervilje.

Overgangene mellom samarbeid, tilpasning og motstand var flytende. Mange nordmenn endret sin holdning til fienden over tid, og enkelte kunne innta flere, til dels motstridende, holdninger samtidig. Et yrkesmessig samvirke med okkupanten kunne for eksempel gå hånd i hånd med illegalt motstandsarbeid på eller utenfor arbeidsplassen.

Den mørke sommeren

Regjeringens og kongens nei til de tyske kravene 9.–10. april ble etterfulgt av et nederlagsdømt felttog mot den overlegne angriperen. Franske og britiske tropper kom Norge til unnsetning og skapte en kortvarig optimisme, men de hadde ikke kraft nok til å drive tyskerne tilbake andre steder enn i Narvik. Etter at Tyskland angrep Frankrike i mai, fikk de allierte troppene ordre om å trekke seg tilbake.

Den 7. juni forlot kongen og regjeringen Norge for å fortsette frigjøringskampen i eksil i Storbritannia. Tre dager senere la de siste norske styrkene ned våpnene. Norge var fortsatt i krig med Tyskland, men etter den militære kapitulasjonen rådet okkupasjonstilstand i hele landet.

Med konge og regjering i utlendighet og det militære nederlaget som et ubestridelig faktum var det ikke gitt at befolkningen ville holde fast ved den motstands­linjen som landets lovlige myndigheter hadde staket ut i april.

Sommeren 1940 var preget av nederlagsstemning og motløshet, ikke minst fordi Tyskland så ut til å seire også på alle andre fronter.

Nyordningen et vendepunkt

Mange mente at man nå fikk prøve å komme fram til en slags forståelse med okkupanten. Stortingets presidentskap innledet forhandlinger med tyskerne med sikte på å etablere et nytt styresett i landet, der Nygaardsvold-regjeringen skulle erstattes av et riksråd.

Nyordningen av 25. september 1940 gjorde det klart at okkupasjonsregimet ikke lenger var opptatt av å få til et kompromiss. I stedet innledet rikskommissær Josef Terboven en offensiv med sikte på å gjennomføre en nasjonalsosialistisk revolusjon i Norge.

Nazifiseringsframstøtene som fulgte i nyordningens kjølvann, utløste protester og motaksjoner på en rekke samfunnsområder. Den sivile motstands­bevegelsen sprang delvis ut av behovet for å samordne og styrke disse aksjonene.

Tre faser i hjemmefrontens utvikling

I de neste to årene dreide motstanden seg primært om å slå ring om det som var igjen av det selvstendige Norges verdigrunnlag og samfunnsorden. Det var en kamp om innbyggernes holdninger og nasjonens identitet. Enkelte kommunistiske grupper begynte høsten 1941 å utføre sabotasje og likvidasjoner. I den ikke-kommunistiske militære motstandsorganisasjonen, Milorg, valgte man derimot å ligge lavt og heller bygge opp en mer slagkraftig organisasjon med tanke på senere innsats.

Idrettsutøvere, høyesterettsdommere, lærere, prester og fagforeningsfolk viste vei i holdningskampen. De fikk praktisk og moralsk støtte fra den illegale sivile hjemmefrontens organer anført av «Kretsen» og Koordinasjonskomiteen (KK).

Fra årsskiftet 1942/1943 gikk motstanden gradvis over i en ny fase. Det var da klart at okkupasjonsregimets forsøk på å innføre nasjonalsosialismen i Norge ikke ville føre fram. Nå ble i stedet uviljen mot den nazifiserte arbeidstjenesten en viktig drivkraft i motstanden.

Våren 1944 ble det kjent at Quisling-ministeriet planla å innkalle tre årskull unge menn til arbeidstjeneste. Den sivile og militære hjemmefronten innledet da et samarbeid for å stanse innkallingen. En rekke sabotasjeaksjoner mot innkallingskontorene tvang okkupasjonsregimet til å gi opp planene.

Fasade av bykk. Øverste etasje mangler vinduer etter brann. Tilskuere ser opp mot bygget.
Hjemmefronten gjorde flere aksjoner våren 1944 for å stanse mobiliseringen av unge menn til arbeidstjeneste. Mistanken var at dette ville være første steget mot å sende disse til krigstjeneste, og natten mellom 4. og 5. mai planla hjemmefronten aksjoner mot tre lokaler i Oslo for å ødelegge arkivene til arbeidstjenesten. Aksjonen mot innrulleringskontoret i Wergelandsveien 3 ble avbrutt, men bare få dager senere, 21. mai, brant bygården, trolig av tilfeldige årsaker. Bildet er tatt samme dag som brannen. Foto: NTB scanpix

Samtidig begynte tyngdepunktet i motstandskampen å forflytte seg fra den sivile til den militære sektor. Fra en beskjeden start i 1940 hadde Milorg utviklet seg til å bli en velorganisert og stadig bedre utrustet undergrunnshær med tette bånd til Forsvarets overkommando i London.

I skogen. To menn med våpen smiler til fotografen
Over 1100 flygninger over Norge fra alliert side understøttet Milorg. Her et flyslipp i skogen i Sigdal vinteren 1945. Foto: NTB scanpix

På militær side fantes det i tillegg til Milorg flere kommunistiske motstandsgrupper samt en militær etterretnings­organisasjon, XU, direkte underlagt britene.

Forsvarsledelsen så helst at hjemmestyrkene holdt en lav profil fram til det eventuelt ble bruk for deres innsats i krigens sluttfase. Det siste krigsåret fikk Milorg likevel aksept for å trappe opp den militære motstanden, først og fremst i form av sabotasje og likvidasjoner.

En samlet hjemmefront

Fram til årsskiftet 1944/1945 fantes det ingen enhetlig ledelse av den norske motstanden. På den sivile siden fantes det flere grupper, med Koordinasjons­komiteen (KK) og Kretsen som de to viktigste. Vinteren 1943 ble Kretsen utpekt til regjeringens øverste sivile myndighetsrepresentant i Norge.

Lenge hersket det dyp mistillit mellom den sivile og den militære motstands­bevegelsen. Først i 1943–1944 lyktes det Milorg å etablere et tillitsfullt samarbeid med KK og Kretsen.

Julen 1944 ble det omsider opprettet en samlet Hjemmefrontens ledelse (HL) med høyesteretts­justitiarius Paal Berg fra Kretsen som leder og Milorg-sjef Jens Chr. Hauge som hans sekretær.

De kommunistiske motstandsgruppene sto på sidelinjen i denne prosessen.

Frigjøringsdagen 8. mai bemyndiget London-regjeringen Hjemmefrontens ledelse å styre landet på regjeringens vegne inntil dens representanter var tilbake på norsk jord. Det skjedde fem dager senere.

Den 15. mai trådte Hjemmefrontens ledelse offisielt tilbake og oppløste seg selv. Med kronprinsen og flere av London-regjeringens medlemmer tilbake i et fritt Norge hadde motstandsbevegelsen fullført sitt oppdrag.

Motstandens betydning

Hvilken forskjell gjorde den norske motstandskampen?

Den sivile holdningskampen bidro til å forsvare humanistiske verdier mot fiendens nazifiserings­framstøt og holde moralen oppe i det norske folk gjennom fem års fremmedvelde.

Vegg med påmalt: Leve og kong Haakons monogram. Gutt lener seg mot veggen
Kong Haakon 7.s monogram malt på vegg i Drammen, sommeren 1941. Foto: Finn Bergom Gulbrandsen/NTB scanpix

Den militære motstanden bidro til å uroe fienden, styrke motstandsviljen, ramme den tyske krigs­økonomien gjennom målrettet sabotasje, forberede beskyttelse av norsk industri og infrastruktur mot tysk ødeleggelse i krigens sluttfase samt forberede en felles alliert-norsk innsats ved en eventuell militær gjenerobring av landet.

Det siste krigsåret støttet Milorg dessuten opp om den sivile motstandskampen ved å utføre aksjoner som de sivile lederne anså nødvendige, men selv manglet kapasitet til å påta seg. Milorg ble således den samlede hjemmefrontens «spisse ende».

Sist, men ikke minst: Sammen med krigsseilerne og de norske spesialstyrkene i britisk tjeneste sørget den sivile og militære hjemmefronten for at frigjøringen i 1945 ikke framsto utelukkende som en gave fra andre, men også som et resultat av en genuin og selvoppofrende norsk innsats.

Menn ved bord og på stoler i spisesal
Høyesterettsjustitiarius og leder for Hjemmefrontens ledelse Paal Berg møter pressen for første gang på Grand Hotel 16. mai 1945. Foto: NTB scanpix
Av Olav Njølstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. sep. 2017 12:33