De fleste illegale aviser under andre verdenskrig ble utgitt i kortere perioder, den lengstlevende holdt det gående i over tre år. Totalopplaget er ikke kjent. De minste ble sirkulert i meget få eksemplarer, maskinskrevet med gjennomslag. De større ble stensilert, og enkelte – spesielt kommunistiske illegale aviser – trykt.
Den aller største og mest betydningsfulle var London-Nytt, som kom i flere regionutgaver under ledelse av skiftende redaksjons- og produksjonsgrupper. Denne avisen brakte utelukkende avskrift av BBCs nyhetssendinger på norsk, stenografert og stensilert i største hemmelighet. London-Nytts totalopplag er beregnet til nesten 1,5 millioner, fordelt på 540 utgivelser – altså et snittopplag på 3000.
Lesere
Hvor mange lesere denne pressen nådde fram til i okkupasjonstidens løp, er aldri blitt forsøkt beregnet. Å besitte en illegal avis var risikabelt og kunne bli strengt straffet.
Likevel nådde de langt videre ut enn til de forholdsvis få som på en eller annen måte kan sies å ha tilhørt motstandsbevegelsen. Om de på den annen side nådde så langt som til å dekke en tredjedel eller halvparten av dagspressens vanlige lesere, er tvilsomt.
Sentralt motstandsarbeid
Når det gjelder produksjon og distribusjon, var illegale aviser en av de mest sentrale motstandsaktivitetene, og den kan anslås å ha engasjert kanskje så mange som 12 000–15 000 personer i alt.
De aller fleste av de tidligste avisene ble produsert av ungdommer uten presseerfaring, og de ble skrevet og stensilert uten nærhet til avisenes form eller innhold. De første som så dagens lys, formidlet motstandsstimulerende tekster, slik som «Kongens nei» fra 1940.
London-avisene
Fra høsten 1941, da tyskerne inndro radioapparatene og radiolytting ble forbudt for alle unntatt NS-medlemmer, oppsto en helt annen type: stenografiske avskrifter av BBCs norske sendinger. Dette var innholdet av London-Nytt, London-radio og en rekke av de nye avisene som nå sprang fram: BBC melder, Dagsnytt, Gjennom eteren, Halv åtte, Her er London, London i natt, Radioavisen, Radio-Nytt, Radioposten osv., som utelukkende brakte innhold de trofast skrev av fra nyhetssendingene på norsk fra BBC.
Tilsvarende «London-aviser» som de vi kjenner fra Norge, ble også utgitt i det okkuperte Nederland (der radioapparatene ble beslaglagt i 1943), i Frankrike og i Danmark.
Parole-spredningen
De illegale avisenes spredning av direktiver fra motstandsbevegelsen, som man i okkupasjonstiden kalte paroler, var en komplisert oppgave. Utfordringen var å bringe godkjente, felles paroler, fortrinnsvis slike som var gitt av hjemmefrontens ledelse. Men noen samlet ledelse fantes ikke før i 1944. Fra da av kom det autoritative handlingsdirektiver.
Før dette var autoritative paroler en mangelvare, og de ble ofte erstattet av direktiver som hadde utspring i avismiljøet selv. I dette tilfellet var parolene ikke alltid realistiske, slik at de vanskelig kunne følges. Det gjaldt for eksempel de mange parolene om kinostreik som aldri ble til virkelighet, eller parolen om ikke å bli stående i Røde Kors – «Røde Kors er stripet – meld deg ut» – eller delta i fotballtippingen, som var introdusert av NS-regimet.
Like fullt var behovet for paroler grunnleggende. De illegale avisene måtte leve opp til lesernes forventning om å finne i alle fall noen direktiver og veiledninger i det farlige bladet de var med på å spre.
Risikabel virksomhet
De som var involvert i virksomheten på ulike nivå, tok store sjanser, og mange måtte bøte med livet. I 1940–1941 kunne man få opp til fem års fengsel, men straffen ble fort skjerpet. En forordning fra rikskommissær Terboven utstedt den 12. oktober 1942 satte dødsstraff som strafferamme for å drive med illegale aviser.
I alt 4000 mennesker ble arrestert for kortere eller lengre tid for delaktighet i denne typen arbeid. I underkant av 100 personer ble henrettet på grunn av illegalt avisarbeid.
Også mange pressefolk tok etter hvert del i virksomheten, og mange fikk sin første journalistiske erfaring og ble senere journalister på grunnlag av denne virksomheten. De fleste av de tusenvis av aktivister som deltok i dette farlige arbeidet, vendte likevel tilbake til det sivile yrket sitt da freden kom.
Etter krigen
Den 8. mai 1945 ble det så å si momentant slutt på utgivelsene, og de vanlige avisene overtok. Den illegale pressen sluttet å komme ut i og med frigjøringen. Et unntak var Friheten, opprinnelig illegalt organ for Norges Kommunistiske Parti, som fra mai 1945 kom ut som NKPs offisielle talerør.
Dette skilte seg ut fra andre motstandsinitierte fenomener, der grupper møttes, beredskapen ble opprettholdt, hemmeligholdelsen ble bevart. Det viste seg at sosiale former og vaner som hadde dannet seg under krigsårene, var vanskelig å avvikle.
Også i medieverdenen ble enkelte typiske krigsfenomener gitt et forlenget liv – mest åpenbart BBC Norwegian Section, som var opprettet i hui og hast 9. april 1940 med det uttrykkelige formål å gjøre tjeneste som propagandasending under krigen, men som etter 1945 ble forlenget til langt ut i 1950-årene, på grunn av krav fra lytterne.