print logo

Kosthold og ernæring under okkupasjonen

Krigen førte med seg mangel på mange matvarer og en markant endring i det norske folks kosthold og spisevaner. Når befolkningen ikke ble hardere rammet av sult og underernæring, skyldtes det en hardfør rotfrukt fra Sør-Amerika: poteten.

De tyske troppene som angrep Norge i april 1940, kom til et land rikere på mat enn de var vant med hjemmefra. I Oslo og andre norske byer kunne en forundret befolkning observere hvordan tyske soldater flokket seg om kjøttdisken i matbutikkene eller sto smilende på fortauskanten og slikket i seg sjokolade med smør på.

Den norske velstanden tok imidlertid raskt slutt. Kaffe, sukker, mel, kjøtt, flesk, egg, melk, smør og andre meieriprodukter ble raskt mangelvare og til tider umulig å oppdrive for folk flest, spesielt i byene.

Rasjonering

Allerede i 1938 var det blitt innført rasjonering på enkelte importerte matvarer i Norge, men i kjølvannet av okkupasjonen stoppet importen av mat og næringsmidler helt opp. Okkupasjonsmakten konfiskerte dertil store deler av den norske matvareproduksjonen. Det meste gikk med til å brødfø de tyske troppene på norsk jord, men fisk og andre norske matvarer ble i økende grad også sendt hjem som krigsbytte til Tyskland.

De som fikk unngjelde for dette, var de norske privathusholdningene, som opplevde den verste matknipa siden Napoleonskrigene.

Okkupasjonsmakten iverksatte en rekke tiltak for å kontrollere mat­for­syningen og motvirke hungersnød og svartebørshandel. De innførte nye og stadig mer omfattende reguleringer på kjøp og salg av fødevarer. I løpet av de første to–tre krigsårene ble de fleste matprodukter og næringsmidler rasjonert.

Et intrikat rasjoneringskortsystem ble innført for å sikre et minimum av rettferdighet i fordelingen av godene. Husholdningene fikk utdelt kaffekort og tobakkskort, inntil disse produktene ble så godt som umulig å oppdrive på lovlig vis.

Svart/hvitt foto. Torg, menneskemengde i kø. Bygninger i bakgrunn.
Matkø på Youngstorget i Oslo i 1940. Foto: NTB scanpix

Nøysomhet og krisevarer

Myndighetene grep også inn i måten enkelte varer ble fremstilt på. Meieriene fikk pålegg om å tynne ut melken. Melprodusentene måtte blande kritt i melet for å gjøre det drøyere. Det krittinnblandede melet hadde en bitter smak og ble kilde til mye ergrelse. «Terboven-mel» het det på folkemunne.

Matmangelen førte ikke bare til frustrasjon og sinne, den utløste også stor oppfinnsomhet. I mange strøk og familier gikk det sport i å finne på nye, kreative botemidler. Gressplenen og blomsterbedet ble satt i natural­hus­hold­ningens tjeneste: Mange huseiere dyrket grønnsaker i hagen eller tok plenen i bruk som beitemark for egen geit. Kaninburene florerte, og «villagris» var et av tidens nyord.

Folk ble flittigere til å sanke sopp og bær. På bare én augusthelg i 1943 dro 800 innbyggere i Rjukan på tyttebærtur til Tinnosskogene og plukket 24 000 liter tyttebær.

Ikke alle botemidlene var like vellykkede. Da det ble slutt på kaffe, måtte ulike kaffeerstatninger tas i bruk. En av de vanligste var ertekaffe. Tørkede erter ble brent og malt på samme måte som kaffebønner. Likheten mellom produktene stoppet dessverre der.

Heller ikke mange andre kriseoppskrifter på retter man gjerne ville ha på bordet, kunne erstatte originalen. «Krisekrem» var krem uten fløte, laget av blåhvit skummet melk, potetmel og raspet rå potet. «Nakkeskudd» var en akevitt fremstilt på cellulosesprit i stedet for potetsprit: Var alkohol­pro­senten høy nok, kaltes den «nakkeskudd med høy hals». Hjemmedyrket tobakk, såkalt «himavla», kunne iblant gi brukbar kvalitet. Verre var det med tobakkserstatningen av hestehov.

Setting av poteter i åkerrenne. Kvinne med skaut og skjørt står fremoverbøyd. Holder en balje med poteter med groer. Kvinnen plasserer potetene med groer i åkerranden. Mann i bakgrunnen utbedrer i randen med krafse.
Potetdyrking på Tørtberg i Frognerparken i mai 1944. Foto: NTB scanpix

Fisk, tran, kålrot og potet

Kjøttmangelen førte til at husholdningene spiste mer fisk og sjømat. Silda var viktigst. Men mang en ufisk, som pigghå og brugde, viste seg høyst spiselig. Ålen kom på tallerkenene i mange hjem.

Da smøret forsvant, ble det erstattet med en slags margarin utvirket av sildolje. Andre foretrakk å steke maten i tran.

Tran ga et viktig vitamintilskudd. Det samme gjorde kålrot, «Nordens appelsin». Den mettet like godt som vassgraut, men var sunnere og smakte bedre.

Det viktigste ernæringstilskuddet under okkupasjonen ga likevel poteten. Den var rik på vitaminer, stivelse, karbohydrater, jern og andre mineraler. I mange hjem var poteten hovedingrediens både til middag og til kvelds, og den inngikk som erstatningsprodukt i de fleste kriseoppskriftene.

Potetnød, slik som gjennom vinteren 1941–1942, utgjorde derfor den største trusselen mot folkehelsen under okkupasjonen.

Et sunnere kosthold?

Det har vært hevdet at folkehelsen under krigen var bedre enn før og etter, fordi kostholdet var sunnere og livsførselen mer nøysom. Hva som er sant i dette og hva som er myte, har det vært forsket lite på, og noe entydig svar vil man vanskelig kunne finne i dag.

Det som synes klart, er at den kraftige nedgangen i forbruket av sukker, fettholdig mat, alkohol og tobakk hadde en positiv innvirkning på befolkningens helse. Nye tilfeller av hjerte- og karsykdommer skal ha gått ned. Befolkningen var mindre plaget av tannråte.

På den annen side bidro matmangelen, sammen med dårligere hygieniske forhold, til å svekke motstandskraften mot infeksjonssykdommer. Matmangel, og et mer ensidig kosthold, er med på å forklare hvorfor det i krigsårene fant sted en oppblomstring av farlige sykdommer som tuberkulose, difteri og skarlagensfeber.

Bare én ting er sikkert: Uten den tradisjonelle norske sikringskosten – sild og potet – ville de ernærings- og helsemessige følgene av krigen vært betydelig verre.

Av Olav Njølstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 27. aug. 2016 11:27