print logo

Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms etter 1945

«I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker.»

Slik oppsummerte statsminister Einar Gerhardsen en av hovedutfordringene da gjenreisingen av det nedbrente og utbombede Nord-Norge skulle starte etter andre verdenskrig.

Svart-kvitt-bilete. Fem gutar står føre eit bomba trehus i ruinar. Den eine held eit lite norsk flagg opp i lufta.
Fem gutter forran ruinene av Vadsø skole i 1944. Foto: ukjent/Riksarkivet

Omfanget av krigsskadene

Tyskernes bruk av den brente jords taktikk ved tilbake­trekningen og den massive bombingen av grensebyene i Øst-Finnmark fra sovjetisk side, hadde lagt landsdelen i ruiner. Verdien av skadene i nord har vært anslått til omkring en tredel av den samlede materielle krigsskaden i Norge og kan i grove trekk oppsummeres slik:.

  • 11 000 bolighus for 60 000 mennesker
  • 116 skoler
  • 27 kirker og 15 prestegårder
  • 140 forsamlingshus og 60 offentlige bygninger
  • 4 700 fjøs og uthus
  • 650 større og mindre industribedrifter og forretninger
  • 306 fiskebruk
  • 53 hotell og gjestgiverier
  • 22 000 telefonstolper, 350 broer, ødelagte veier, kaier og fyrlykter
  • 118 elektrisitetsverk
kirkenes-1930-1944

Trosset forbud mot å reise hjem

På grunn av minefare og mangel på boliger ble de 50 000 innbyggerne som ble tvangsevakuert høsten 1944 nektet å reise tilbake til den utbrente og raserte landsdelen. Forbudet ble kunngjort i mai 1945, og det ble understreket at alle som forsøkte å reise, straks ville bli sendt tilbake og «stilt til ansvar for sin handlemåte».

Mange av de tvangsevakuerte syntes på sin side de hadde ligget andre til byrde lenge nok og lengtet hjem. Ønsket om å treffe kjente og kjære igjen og å få bygget opp igjen hjemmene sine, kanskje til og med finne igjen private ting som de hadde gravd ned og gjemt, var svært sterkt. Om lag 40 prosent av de tvangsevakuerte trosset derfor forbudet og reiste hjem allerede sommeren 1945. Ved utgangen av 1946 var omkring 90 prosent av de som ble drevet bort tilbake igjen.

Provisorisk gjenreisning: telt og skur som hjem

Den spontane tilbakeflyttingen ble vanskelig og problematisk. Det var svært krevende å skaffe materialer, transport, håndverkere og penger som trengtes for å iverksette gjenoppbyggingen.

De første som kom, måtte bo i telt eller bygge seg et skjul av det de kunne finne i ruinene. Den første etterkrigsvinteren var ekstra kald og hard. Folk frøs, men de var likevel optimistiske. De skulle holde ut, for alt skulle bli bedre enn før. Myndighetene måtte godta en midlertidig, provisorisk gjenreisning og hjalp folk med bedre boliger ved å ordne med frakt av brakker.

Svart-kvitt-foto. Fem born står inni eit skur og smilar. Bak ser me høy på hesjar. Det kjem røyk ut av eit røyr som stikk ut av taket på skuret.
Et provisorisk hjem for en familie i Kvænangen i Nord-Troms, 1945. Foto: J. Utheim/Norsk Teknisk Museum

Selv om store deler av landsdelen var ødelagt fantes det også lyspunkter. I områdene øst for Tana var det et betydelig antall boliger som ikke var brent. De tyske troppene var allerede trukket ut av området da ordren om nedbrenning ble gitt og her gikk tilbakeflyttingen stort sett lettere enn andre steder der nedbrenningen hadde vært omfattende.

Finnmarkskontoret

Å bygge opp igjen en landsdel preget av så store ødeleggelser var et omfattende prosjekt. For å kunne koordinere og organisere gjenreisningen ble en egen administrasjon opprettet i Harstad, Finnmarkskontoret. Kontoret hadde over 800 ansatte, noen av dem tilknyttet sju lokale distriktskontorer med ansvar for hvert sitt område. Reguleringstiltak og planarbeid ble gjennomført for byene og de største stedene, og den permanente gjenreisningen var i gang fra 1946 av.

Sentraliseringsplaner

Myndighetene ønsket å gjenreise områdene etter tidens prinsipper, blant annet ved å unngå en så spredt bosetting som det hadde vært tidligere. Disse sentraliseringsplanene møtte så sterk motstand at de ble gitt opp. Folk ville bo der de hadde bodd tidligere, og slik ble det, stort sett.

Myndighetene hadde også store planer om å erstatte de mange private fiskebedriftene med større samvirkebedrifter og å få til færre og større enheter i jordbruket, men lyktes bare til en viss grad med dette.

Den permanente gjenreisningen ble derfor stort sett basert på det bosettingsmønstret og den næringsstrukturen som hadde eksistert før evakueringen.

Gjenreisningshuset

Boligmangelen var en av de store utfordringene som måtte løses raskest mulig. Gjenreisningsdirektoratet inviterte derfor arkitekter til en konkurranse om utforming av hustyper som kunne oppføres hurtig. Det ble lagt vekt på at boligene skulle være enkle og fungere godt for familier. Gjenreisningshuset skulle reises i flere typer og størrelser. Man ønsket å bevare norske byggetradisjoner, men folk mente at gjenreisningen førte til et brudd med lokale tradisjoner innen håndverk og byggekunst.

Svart-kvitt-biletet. Tre lheilt ike hus i to etasjar  på rekke og rad. Sola skin.
Nyoppførte gjenreisningshus i laftet modell i Honningsvåg. Denne modellen passet godt overens med lokale byggtradisjoner, men var mer ressurskrevende enn de andre modellene og ble derfor kun oppført i gjenreisningens tidlige fase. Foto: Ola Hanche-Hansen/Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark IKS

Husbanken

Et annet tiltak som bli iverksatt for å sette fart i boligbyggingen var opprettelsen av Husbanken i 1946. Den erstatningen folk fikk for krigsskadene ble tatt hånd om av Husbanken, og sammen med erstatningen skulle gunstige lån i banken gi grunnlag for en bedre standard på de nye boligene enn førkrigsbebyggelsen hadde hatt.

Frykt for lån

De fleste gjenreiserne vegret seg mot å bli bundet av lån, og derfor bygde mange bare for erstatningsbeløpet og gjorde det meste av arbeidet selv. Flere bygde sitt nye hus på grunnmuren av førkrigshuset, og der det tidligere sto et to-etasjers hus, rakk erstatningsbeløpet til en bolig i én etasje.

På grunn av stor prisstigning i etterkrigsårene, spesielt i 1947, ble det klaget over at erstatningsbeløpet var satt for lavt. Staten innførte da et nedskrivningsbidrag, som imidlertid ble en del av husbanklånet.

Nye hus, men på gamle steder

Det skulle ta ti år før antall boliger var kommet opp på førkrigsnivå. Finnmark og Nord-Troms var på midten av 1950-tallet gjenreist med boliger i ny stil. Men stort sett lå de på de gamle stedene.

Av Arvid Petterson
Publisert 30. aug. 2017 13:00 - Sist endret 19. okt. 2017 12:14