print logo

Godset

Norge var ikke noe ensartet rike i senmiddelalderen: Ulike naturvilkår og avstander til maktens sentrum gjorde landet til et lappeteppe av forskjellige regioner, med konkurrerende jordeiende eliter.

Bare omtrent tre prosent av Norges areal egner seg for jordbruk. Disse områdene er ikke jevnt fordelt. Området langs Trondheimsfjorden, på Lista og i flatbygdene på Østlandet er de viktigste stedene der det finnes mye, god og sammenhengende jord.

På noen slike steder oppstod det større sammenhengende gods, selv om adelsgodset i Norge for det meste lå spredt, som strøgods.

Borgarsyssel – et lite stykke Danmark

Borgarsyssel, som tilsvarer dagens Østfold, ble i senmiddelalderen kalt Smålenene. Området sør for Raet, morenejorda som var avsatt under siste istid, var uvanlig godt jordbruksområde etter norsk målestokk. De mange herregårdene er synlige bevis på det standsdelte samfunnet som utviklet seg her i senmiddelalderen.

Den fremste adelsmannen i Østfold i første halvdel av 1400-tallet var Amund Sigurdsson Bolt, brorsønn av høvedsmannen på Akershus, Agmund Ber­dors­son Bolt. Amund var en typisk norsk adelsmann ved at han ble til­side­satt av unionskongene, som valgte å tilsette sine egne favoritter i lenene. I Borgarsyssel hadde kong Erik av Pommern i 1420-årene plassert den utenlandske Hermann Molteke, som gjorde seg så umulig at han ble jaget fra lenet sitt.

Det utypiske ved Amund er at han gjorde opprør mot kongen. Motivet var at han var blitt forbigått og ville ha et kongelig len. Bøndenes grunn til å protestere var derimot økonomiske tyngsler. Amund fikk seg len, men forsikringene om at det skulle være slutt på utenlandske ombudsmenn og deres maktmisbruk, var tomme ord.

Giskeætten – fra norsk til nordeuropeisk adelsslekt

Det store fallet i landskyld etter svartedauden gjorde det vanskelig å være jordeier i senmiddelalderen, særlig for lavadelen. De rikeste hadde derimot nok til å klare seg og styrket også på andre måter sin stilling.

Giskeætten fra Sunnmøre var en av landets rikeste slekter, som ved å gifte seg inn i den nordnorske Bjarkøyætten og Sørumsætten fra Østlandet ble enda rikere og kom til å sitte med en tiendedel av all adelsjord i Norge. Godset var imidlertid ikke samlet, men spredt geografisk – fra Nord-Norge via vesterhavsøyene til Østlandet, og oppsplittet i små eiendomsparter, slik også kongens og kirkens gods var. For så rike menn var posisjoner i riksråd og len med på å sikre inntektsgrunnlaget.

Etter hvert begynte slekten å se ut over landets grenser etter ektefeller og kom gjennom ekteskap i allianse med den svenske adelsslekten Tre Rosor. I 1605 døde den siste arvingen til Giskegodset, Gørvel Fadersdatter. Hun hadde aldri satt sine bein på Sunnmøre og bodde mesteparten av livet i Skåne. Giskegodset, som var spredt over hele Skandinavia, tilfalt nå kongen.

Danske oppkomlinger

Hva ville det si å være norsk blant eliten i senmiddelalderen? Hartvig Krummedike var fra Holstein og en av kong Erik av Pommerns betrodde menn. Etter at han giftet seg med den norske adelskvinnen Katarina Bukk, ble han regnet som norsk – selv om han også var holsteiner.

Hartvig støttet Kristian 1. mot Karl Knutsson Bonde ved kongevalget i 1450. Etter dette var han Norges mektigste mann.

Hartvigs hovedmotstander var Alv Knutsson fra Giskeætten og svenske Tre Rosor. Alv medvirket til at Hartvig mistet lenene sine i 1458, men Hartvigs sønn Henrik tok hevn. I 1502 lot han Alvs sønn, Knut (Alvsson), leder for det svenskinspirerte opprøret mot kong Hans, drepe under fritt leide. Handlingen ble sterkt fordømt, men sikret Henriks posisjon som landets mektigste mann.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 22. mai 2017 11:25