print logo

Nødhjelp til Biafra 1967-1970

Da Biafra, en provins i det sørøstlige Nigeria, erklærte seg selvstendig i mai 1967 førte det til borgerkrig og sult. Massiv utenlandsk hjelp lindret sulten, men bidro også til å forlenge krigen.

Nigeria er Afrikas mest folkerike land og britisk koloni fram til 1960. Årsaken til borgerkrigen på slutten av 1960-tallet var økende uro mellom store folkegrupper. En viktig konfliktlinje gikk mellom de kristne igboene og andre etniske grupper, hovedsakelig de muslimske hausaene og yorubaene.

Igboenes kupp

Igboene dominerte store deler av samfunnsapparatet. Da de tok makten ved et kupp i 1966, økte motstanden mot dem. Motkupp og massakrer fulgte. Mange igboer flyktet til sine kjerneområder i sørøst. Da de erklærte selvstendighet fra Nigeria, gikk regjeringshæren til angrep.

To barn rammet av konflikten
Borgerkrigen i Nigeria startet da Biafra erklærte sin uavhengighet i 1967. Krigen førte til store sivile lidelser. Foto: Røde Kors

Massesult i Biafra

Føderale styrker omringet Biafra. Området ble økonomisk isolert fra resten av landet. 12 millioner mennesker var innesperret. Tørrfisk fra Norge hadde vært en viktig proteinkilde, denne importen stoppet nå helt opp. Snart kom de første beretningene om massesult. Røde Kors-foreninger i en rekke land, blant dem Norge, samarbeidet med kristne organisasjoner, både katolske og protestantiske, om å fly inn mat og medisiner. Mange kristne var opptatt av å hjelpe lidende trosfeller i Afrika. Siden landet var blokkert, var hjelp via en luftbro eneste mulighet.

Vestlig hjelpeaksjon

Biafra ble selve symbolet på Afrikas lidelser, og på vestlig hjelpevilje.  Hjelpeaksjonen var den største fra Europa siden andre verdenskrig. Norges Røde Kors og Kirkens Nødhjelp arrangerte, sammen og hver for seg, store kampanjer for å få nordmenns støtte. Biafra førte til innsamlinger, kirkeofringer, julekortsalg og flammende avisinnlegg. Bilder av magre barn med oppblåste mager som følge av underernæring, såkalt kwashiorkor, rørte folks hjerter og lommebøker. En hel generasjon norske barn vokste opp med formaninger om å spise opp maten sin, for ''husk de sultne barna i Biafra''.

Kampanjeplakat fra Røde kors. Et utsultet barn og et rødt kors.
Kampanjeplakat. Foto: Røde Kors.

Hjelpens konsekvenser

Erfaringer fra Biafra ble skjellsettende og bevisstgjørende for en hel generasjon nødhjelpsarbeidere, både i Røde Kors og i andre organisasjoner. Krisen gjorde Kirkens Nødhjelp til en av Norges viktigste bistandsorganisasjoner. For Røde Kors betydde det etableringen av en egen utenlandsavdeling.

Den massive hjelpen fra vestlige land førte utvilsomt til færre sultrelaterte dødsfall. Det som imidlertid ikke kom fram før noen år senere, på slutten av 1970-tallet, var hvordan hjelpen ble utnyttet av de biafranske lederne, og bidro til å forlenge krigen.

Propaganda

Lederne i Biafra brukte sultkatastrofen i et politisk spill. Deres overordnete mål var politisk selvstendighet, ikke å få slutt på sultkatastrofen. De hyret inn det amerikanske, Sveits-baserte mediebyrået Markpress til å spre propaganda om Biafra. I nært samarbeid med de biafranske myndighetene sendte Markpress ut en jevn strøm av meldinger om hvordan det biafranske folk led under Nigerias undertrykkelse, og bevisst sultet ut folket. Nigerias plan var folkemord på igboene, i følge Markpress. Dersom ikke vestlige regjeringer anerkjente Biafra, ville igboene utslettes, var hovedbudskapet.

Bortsett fra en håndfull afrikanske stater (og Haiti) var det ingen land som anerkjente Biafra. Men Markpress' propaganda førte til at den vest-europeiske opinionen fikk dyp sympati for Biafras frihetskamp. Uten Markpress er det tvilsomt om borgerkrigen i det hele tatt ville blitt kjent i Europa – den ville sannsynligvis bare blitt nok en av Afrikas mange glemte konflikter. Nå kom den tett på, godt hjulpet av et nytt medium, TV, som brakte sultrammede inn i folks stuer. Dette var helt nytt, det var noe annet å se levende bilder av radmagre barn og voksne enn å se bilder i aviser.

Norske reaksjoner

I Norge var det indrepolitisk strid om hjelpen og flyvningene. Borgerkrigen engasjerte på tvers av politiske skillelinjer. Det var bred enighet om at sultofrene måtte hjelpes, men diplomatisk anerkjennelse av Biafra var folkerettslig problematisk. I likhet med andre vesteuropeiske regjeringer, avviste den norske regjeringen Biafras selvstendighetskrav. Utenriksminister John Lyng (H) tok riktignok imot biafranske politikere på sitt kontor, men støtten til et uavhengig Biafra kom først og fremst fra en bred folkelig mobilisering. Kun Kristelig Folkeparti ga eksplisitt tilslutning til Biafras selvstendighetskamp, etter et landsmøtevedtak sommeren 1969. Her var KrFs ungdomsorganisasjon, med Kjell Magne Bondevik i spissen, en sterk pådriver.

Norges Røde Kors drøftet situasjonen i Nigeria/Biafra med Utenriksdepartementet. Regjeringen var velvillig innstilt til pengestøtte, men ønsket ikke å øremerke hjelp til en luftbro, siden Nigeria ikke ga tydelig støtte til hjelp til utbryterrepublikken. Regjeringen valgte isteden å gi en generell pengestøtte på 700 000 kroner (noe over 6 millioner i 2016-kroneverdi), så fikk Norges Røde Kors bruke pengene slik man anså best. Slik unngikk regjeringen problematiske folkerettslige spørsmål, men kunne samtidig gi bistand til Biafra via ikke-statlige organisasjoner.

Hjelpekoprssjef Kåre Ottersen.
Hjelpekoprssjef Kåre Ottersen fra Røde Kors i Biafra 1969. Foto: Røde Kors

Dollar, biler og våpen

Hjelpen gagnet og styrket den militære, byråkratiske og økonomiske overklassen i Biafra. Hjelpeorganisasjonene brakte inn store mengder valuta. De kjøpte varer og tjenester inne i Biafra. Et eksempel på hvordan de politiske lederne i Biafra utnyttet utenlandshjelpen, er at hjelpeorganisasjonene måtte betale flere tusen dollar daglig for å få landingstillatelse. Et annet eksempel: Bare i august 1968 brukte kirkeorganisasjonene 50 000 dollar på å leie biler og lastebiler. Summen tilsvarte nesten 4 millioner norske kroner den gangen, eller bortimot 37 millioner i dagens kroneverdi. Dollarinnsprøytingen muliggjorde omfattende biafranske våpenkjøp. Våpen ble smuglet inn i landet under dekke av luftbroen. Hjelpeorganisasjonene var delvis klar over dette, men valgte likevel å fokusere på det som for dem var det viktigste, mat til flest mulig.

Nasjonal forsoningsprosess

I januar 1970 rykket de føderale styrkene (den nigerianske regjeringens styrker) inn i Biafra og knuste det biafranske opprøret. Sørøstregionen ble igjen innlemmet i Nigeria. Borgerkrigen var over. De verste spådommer ble gjort til skamme. Det ble ikke noe folkemord. Nigerianske myndigheter innledet en nasjonal forsoningsprosess og sa blankt nei til internasjonale fredsstyrker og utenlandske meklere. De kastet ut kirkeorganisasjonene og Røde Kors. Nigerianerne overtok selv distribusjonen av nødhjelp.

Dyrkjøpt erfaring

Ettertidens forskere har felt en hard dom over hjelpeorganisasjonenes innsats. Konklusjonen er entydig: Vestlig opinion og presse ble manipulert og styrt av et mediebyrå kjøpt og betalt av kyniske politikere. Vestlige NGO-er (Non-Governmental Organisations) godtok propagandaen ukritisk, hevder Oxfam-historiker Maggie Black, de slukte den ''hook, line and sinker''.

Den massive matvarehjelpen styrket Biafras motstandsevne og forlenget krigen med anslagsvis et og et halvt år. Det er nærliggende å konkludere at dersom krigen hadde sluttet før, ville også sulten ha opphørt før.

For internasjonal nødhjelp var Biafra en dyrekjøpt erfaring, som siden er blitt mye diskutert i bistandskretser og blant forskere.  Biafra viste at gode hensikter kan ha uønskede konsekvenser. Hjelp kan både gagne og skade. Humanitær bistand er fortsatt komplisert, med mange fallgruver og dilemmaer. Det har forskning på bistand i ulike områder og land etter Biafra-katastrofen påvist.

Prinsippet om «the right to protect»

Samtidig skapte krigen i Biafra en bevissthet om siviles lidelser i moderne krigføring. Ifølge Genève-konvensjonen av 1949, har en suveren stat rett til å nekte å motta humanitær hjelp, noe Nigeria gjorde. Norges Røde Kors ivret imidlertid for en form for ''humanitær aktivisme'' som gikk på tvers av denne konvensjonen. Argumentet var at hensynet til de sultende måtte gå foran krigens folkerett. Her var Røde Kors på linje med utenriksminister John Lyng, som høsten 1968 tok opp saken i FNs hovedforsamling. Kunne FN få økte fullmakter til såkalt ''humanitær intervensjon'', dersom siviles lidelser tilsa det? Sammen med Canada utarbeidet Norge et forslag til en prinsipperklæring om katastrofebistand, som ble drøftet og – riktignok i noe utvannet form – vedtatt på den internasjonale Røde Kors-konferansen i Istanbul i 1969.

Med dette framstøtet foregrep den norske regjeringen og Norges Røde Kors en diskusjon som på 1990-tallet skulle bli mye debattert i nødhjelpssammenheng: R2P eller the right to protect. I 2005 ble dette prinsippet vedtatt av FN. Prinsippet slår fast at dersom en stat ikke beskytter sine borgere mot folkemord og krigsforbrytelser, har det internasjonale samfunnet en plikt til å handle. I en slik sammenheng er enkeltindividers rettigheter viktigere enn nasjonalstatens suverenitet.

Konsum av melkepulver. Foto: Røde Kors
Konsum av melkepulver. Foto: Røde Kors

 

Av Eldrid Mageli
Publisert 28. nov. 2017 12:24 - Sist endret 7. des. 2017 10:54