print logo

Bistand til befolkningstiltak

Fra 1950-tallet økte bekymringen, særlig i den vestlige verden, over befolkningseksplosjonen i u-landene. Mens andre giverland syntes temaet var for sensitivt, ble Norge en tidlig forkjemper for befolkningskontroll.

På 1950- og 1960-tallet var det mange som fryktet at befolkningsveksten i utviklingslandene kunne føre til ressursknapphet, migrasjon og i verste fall større politiske motsetninger og konflikter mellom i-land og u-land. For å hemme utviklingen mot en uønsket situasjon ble det satt i verk befolkningskontroll: ulike tiltak som søkte å dempe fødselsraten.

Norge støttet det indiske familieplanleggingsprogrammet fra 1971 til 1995. Bistanden ble gitt for å styrke kvinners rettigheter, men den kan ha hatt negative konsekvenser i India, der myndighetene gikk langt for å overtale kvinner til å få færre barn. Nær seks millioner mennesker ble sterilisert innenfor det norskstøttede programmet.

Avisside med overskriften: "Familieplanlegning i India: Bedre helse først". På venstre side en mor og tre gutter på huk over matfat
Faksimile av Aftenposten 16. februar 1982. CC pdm

Befolkningskontroll og bistand

Det å spre prevensjon innebar etiske og religiøse utfordringer, og kunne innebære innblanding i mottakerlandenes politikk.

Norge og Sverige gav likevel tidlig bistand til befolkningstiltak. I internasjonale organisasjoner som FN og Verdens helseorganisasjon argumenterte de også for at vestlige land måtte hjelpe u-landene med å dempe veksten. Det resulterte i at det ble opprettet en egen befolkningsavdeling i OECD i 1968 og et eget befolkningsfond i FN (UNFPA) i 1969.

Norges lederrolle i befolkningskontrollen

Det er tre hovedårsaker til at Norge og Sverige inntok en lederrolle på befolkningsfeltet:

For det første mente bistandsadministratorer og politikere at landene hadde flere sosiale og politiske fortrinn, som få moralske eller religiøse innvendinger mot bruk av prevensjon og fravær av nær kolonial fortid, noe som hindret dem i å bli beskyldt for å ha en annen agenda enn å hjelpe. Dessuten var det tett kontakt mellom bistandsadministrasjonene og amerikanske veldedige organisasjoner som Population Council, som arbeidet for befolkningskontroll.

For det andre hadde landene en nasjonal erfaring med befolkningspolitikk, blant annet som følge av den norske og den svenske steriliseringsloven, som begge ble innført på 1930-tallet. Også disse lovene innebar en begrensning av individuelle friheter til fordel for det man regnet for å være flertallets og samfunnets beste. Fremstående helsepolitikere som Karl Evang og Alva Myrdal var aktive både i det hjemlige og i det internasjonale befolkningsarbeidet.

For det tredje oppstod det tidlig på 1970-tallet en økende interesse for kvinners rolle i utviklingen. Bistand til familieplanlegging ville derfor både bekjempe befolkningsveksten og nå kvinner som målgruppe. Norad øremerket i 1970 ti prosent av norsk bistand til familieplanleggingsformål, og vedtok at bistanden skulle bedre kvinners vilkår ved å gi dem råderett over egen fertilitet.

Post partum-programmet

Interessen for bistand til befolkningstiltak førte til økt bistand til India, der Norge fra 1971 støttet det såkalte post partum-programmet. Programmet opprettet avdelinger for sterilisering ved indiske sykehus. Det kontaktet kvinner rett etter en fødsel eller abort og tilbød prevensjon, siden man tenkte at kvinnene da var særdeles umotiverte for å få flere barn.

Post partum-programmet tilbød i prinsippet alle prevensjonsmetoder fritt. Samtidig vektet programmet metodene ulikt, og det belønnet steriliseringer. Dette var ikke i tråd med det norske målet om at kvinner fritt skulle få velge hvilken metode som passet dem.

Programmet ble også preget av politisk turbulens. I 1975 erklærte statsminister Indira Gandhi nasjonal unntakstilstand, og i de neste 18 månedene ble befolkningskontroll gjennomført på høygir. Antallet belønninger som ble gitt for sterilisering, økte dramatisk, og svært mange ble overtalt til å bli med til steriliseringsleirer, der inngrepene skjedde i høyt tempo uten tilstrekkelig hygiene.

Økt bistand ‒ tross steriliseringer

Selv om befolkningskontrollen var problematisk, inngikk Norge en ny avtale med India i 1978 og tredoblet bistanden. Dokumentene Norad la til grunn for avtalen, tonet ned kontroversielle sider og omtalte steriliseringsavdelingene som «sengeavdelinger».

Norad-ansatte kjente med all sannsynlighet til vektingen av sterilisering og politikken under unntakstilstanden. Imidlertid kan det ha vært viktig for Norge å trappe opp bistanden for å nå målet om et bistandsbudsjett tilsvarende en prosent av BNP – som ble oppfylt i 1982.

Bistanden avsluttes

Forsert sterilisering under unntakstilstanden førte til et stort tilbakeslag for befolkningsarbeidet. Debatten beveget seg snart bort fra «befolkningskontroll» og over til «mødre- og barnehelse». Utviklingen av post partum-programmet fra 1980-tallet viser dette – det skulle nå også bedre barns ernæring. Samtidig ble sterilisering fortsatt prioritert som prevensjonsmetode. Fra midten av 1980-tallet økte den norske kritikken av programmet.

Bistanden ble avsluttet i 1995, da India ikke lenger var et prioritert mottakerland. Da hadde post partum-programmet fått støtte i nær 25 år, med totalt 554 millioner norske kroner. Programmet omfattet over 1500 indiske sykehus og opp mot 20 millioner pasienter. Bistanden ble gitt ubundet som gave.

Bistanden til det indiske befolkningsarbeidet kom i stand i en periode da Norge inntok en lederrolle på befolkningsfeltet. For Norge var hjelpen preget av den økte oppmerksomheten på kvinner i bistanden. For India innebar støtten en betydelig utvidelse av post partum-programmet, uten at norske intensjoner fikk større påvirkning på programmets tilnærming.

Av Sunniva Engh
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 19. mai 2017 13:13